For et år siden ble Norge utsatt for den verste hendelsen vi har opplevd etter krigen. Vi ble angrepet av terrorisme som drepte mange mennesker og ødela livet til mange flere. Så kom rosene frem. Vi reagerte på terror med roser høyt hevet, snakket om solidaritet og medmenneskelighet og høstet internasjonal beundring for måten vi møtte terror på. Alle snakket om å møte ondskap med kjærlighet.
Nå begynner rosene å visne. Vi kaster oss over romfolket med hat og ytringer som er langt unna solidaritet. Vi bruker ord som søppel og kjeltringer om mennesker som i hele sin historie er blitt forfulgt. Nå er de i Norge. En gruppe som ikke er som oss eller lever som oss. Fattige med en annen livsstil. Vi kaller dem søppel og vil jage dem videre. Noen av de samme politikere som snakket om solidaritet, vil jage dem ut, som andre nasjoner har jaget dem i århundrer. Vi hater fattigdom, når fattigdommen er langt borte. Vi kjøper "avlat" gjennom skatter til utviklingshjelp og bidrag til innsamlinger. Glade for å kunne hjelpe mens vi steker ferdigpizza, skrur på flatskjermen og desperate leter etter en sydentur for å komme bort fra vår største bekymring, været.
Solidaritet og er lett når menneskene er langt borte. Kommer fattigdommen hit, blir vi redde. Hvorfor redsel? Er det dårlig samvittighet fordi vi har det så bra i Norge eller fordi disse menneskene truer vår oppfatning av det å være lykkelig? Vi "eier" Norge, og ingen skal komme hit å leve på en annen måte! Det er vår skog, vårt vann og vår livsstil. Snart er det en markering, og vi tenker på dem som ble drept og fikk livet sitt ødelagt 22. juli. Noen vil gråte. Alle er stolte over vår reaksjon for et år siden. Møtte hat med kjærlighet og holdt rosene høyt. Nå har vi mennesker blant oss som i hundrevis av år er blitt jaget. De lever ikke som vi vil og er fattige. De er utenfor gjerdene våre. Hvordan hadde reaksjonen vært hvis det var en av disse som hadde stått bak terroren? Eller andre som ikke var "en av oss". Man undres.
Mest kommentert siste døgn