Mest delt
Flagg til side
«Hvem vil du helst ikke ha som nabo?»
Islamist bortvist fra Oslo 17. mai
Kongefamilien er på plass på Slottsbalkongen
Når vi snakker om 22. juli
AV: kristin oudmayer forfatter og samfunnsdebattant
Som deltager i ulike sosiale medier, følger også jeg debattene om hva som skjedde og hvordan. Er han tilregnelig? Hvem kunne- og burde ha gjort noe annerledes?
De siste dagene har Twitter-strømmen i så måte vært et hjerteskjærende skue hvor unge, skremte mennesker gruer seg, bearbeider, betror seg og føler sterk skyld de kanskje må leve med resten av livet fordi de ikke gjorde mer. I strømmen leser jeg også voksne menneskers tabloide spissformuleringer, svære spørsmålstegn, forsøk på diagnostisering og betydelige etterpåklokskap på andres vegne.
Blir hørt
Som andre deltagere i sosiale medier med hundrevis – og kanskje tusenvis av følgere – vet jeg at jeg blir hørt når jeg sier noe. Jeg vet også hva jeg skal si for å få det til å myldre rundt meg når det har vært stille lenge nok. Jeg vet hva det vil si å bli misforstått og selv hengt ut – og ikke minst hvordan det føles å oppdage at jeg i retweet-rus og med skyhøy Klout-score har bidratt til at frontene har tilspisset seg, at nyansene er blitt borte i en viktig debatt og at mennesker føler seg uthengt og stigmatisert i en opphetet ordveksling – til tross for at jeg "bare" var ute i det godes gjerning.
Etter at denne innsikten (omsider) nådde meg, har jeg ved flere anledninger blitt kalt naiv, "altfor" omsorgsfull og konfliktsky fordi jeg ikke lenger ytrer meg i sterke ordelag, og fordi det ironiske tilsnittet jeg tidligere likte å briljere med, har dempet seg. Å være en offentlig person som mener, skriver og foredrar om betente og tabubelagte temaer som berører og opprører, har med tiden gjort meg slik. Heldigvis. Veien dit startet med salattråkk, og endte med innføring av fire viktige kontrollspørsmål til meg selv:
1. Hva ønsker jeg å oppnå med å mene noe om dette (være seg ytring, posting av nyhetssak, blogginnlegg)?
2. Har jeg anledning til å følge opp responsen?
3. Støter jeg noen?
4. Er det nødvendig å formidle dette i det hele tatt – og på denne måten?
Overraskende nok kommer jeg som oftest frem til at jeg godt kan la være – uten at det går på bekostning av å bli hørt og tatt på alvor når jeg har noe viktig og mer gjennomtenkt på hjertet.
Så får det heller være at det å ønske seg en bedre verden hvor folk tar større hensyn til hverandre, oppleves som naivt. Og at jeg ikke fremstår like spennende og kraftfull som da jeg ytret meg om alt, hele tiden.
Satt på prøve
De neste ti ukene blir ytringsansvaret vi alle har i sosiale medier, satt på en betydelig prøve. Når trangen til å harselere og opphøye meg selv til en meningsberettiget spesialist blir for påtrengende – jeg vet den kommer – skal jeg ta frem dette innlegget, pugge kontrollspørsmålene og minne meg selv på verdien av at tankene tross alt er tollfrie, og at noen mest sannsynlig er glade for at jeg holdt dem for meg selv.
Kommentarer
Siste fra seksjon
-
Kunsten å bli sett i Cannes
KOMMENTAR: «Nazi zombie-sjangeren» kan bli den norske filmens svar på eksport-suksessen black metal, skriver kommentator Kjetil Lismoen.
18 mai 2013 18:29
Mest lest meninger
Jeg vet hvem som skjøt Olof Palme
Landet jeg flyttet fra, Sverige, eksisterer ikke lenger.
Et vaklende korthus
Norsk prostitusjonslovgivning er som et korthus, der bærebjelken er en forestilling som mangler rot i virkeligheten. Det forklarer også reaksjonene fra forbudstilhengerne når virkelighetsbildet utfordres. De er redd for at korthuset faller sammen.
Mest kommentert siste døgn