Nesestyver fra folkedypet

Jeg var på Spellemannprisutdelingen lørdag og opplevde en fantastisk forestilling. Nivået på artistene har aldri vært høyere, produksjonen var av internasjonal klasse, stemningen var på topp. Så deiset Plumbo ned som en lort i punsjbollen. Det gikk et gisp gjennom publikumet og hjertene sank. Vi hadde kommet så langt bare for å bli dratt tilbake til puberteten. Det gjorde vondt.

Til forskjell til de fleste andre kategorier ble Plumbo stemt inn via sms og nett, av folket og ikke juryer. De var kategoriens eneste «heilnorske» innslag (de fire andre hadde innslag av r’n’b, soul og hip hop). Det kan synes at vi som satt i den varme boblen vår i Oslo fikk en liten nesestyver fra folkedypet.

Mørke strømninger

Det er noen mørke strømninger der ute som vi helst ikke vil ta i nærmere øyesyn. Den umiddelbare reaksjonen på flausen var overveldende fordømmelse, men den ble raskt hentet inn og forbigått av støtteerklæringer til Plumbo via diverse sosiale medier, kommentarfeltene, Frp-politikere og til og med Ole Ivars. Det var duket for en klassisk «bygda mot kultureliten»-krig. Kommentarene spente fra utvilsomt rasistiske og det barnslige til velfundert samfunnsdebatt. Det interessante er at denne reaksjonen gjentar seg hver gang en tilsynelatende rasistisk hendelse skjer.

Ambulansesaken

I ambulansesaken er det nå sjåførene som anses å være ofrene for et utilbørlig mediepress og ikke den hardt skadede mannen de dro fra uten å hjelpe. Når vår beste tegneserieforfatter Frode Øverli tegner svarte mennesker, er det med tykke lepper, beinpiper i håret og menneskeknokler i gryten. Likevel forsvares han heftig overfor indignerte svensker som ikke ser humoren.

Det er som om vi har en kollektiv allergi mot å innrømme at ikke alt er perfekt i samfunnet vårt. Alle vet at Ali kan sende 100 jobbsøknader uten å få svar, men endrer han navnet sitt til Per på CV-en, blir han kalt inn. Man kan sannelig lure på hva som skal til for at alle enes om hva som er diskriminerende.

Se på språkbruken

De tre nevnte saker er heller ikke klare tilfeller, livet er mer komplisert som så. Vi ser at ambulansesjåføren, Frode Øverli og vokalisten i Plumbo har det vondt og vi unner dem det ikke. Likevel finnes det en felles uvilje mot å se nærmere på ukomfortable saker, som om det rokker ved bildet vi har av oss selv som ytterst rimelige og snille folk. Norge er et land i endring og vi har ikke helt funnet den rette tonen ennå, det kommer til å bli humper på veien. Mitt håp er at de er små og opprettelige. Men vi er nødt til å ta et par skritt tilbake og se på språkbruken vår, gjerne gjennom øyene til en femårig svart jente. Ville hun synes det var greit?

Tone og musikalitet

Det er et spørsmål om tone og musikalitet. Er vi godt stemt når vi møter hverandre? Det kan læres. Stemningen på Spellemannsprisen på lørdag var god, varm og inkluderende, talentfulle artister i alle aldre og farger spilte, og de fleste var faktisk fra «bygda» når man tenker seg om. Hvis dette er kultureliten, gi meg mer, for det er slik vi skal ha det hver dag.