I hver store katastrofe skjer det samme: Den internasjonale nødhjelpen overfokuseres. Viktigheten av lokal katastrofeberedskap undervurderes. Beretningen om dramatiske enkeltskjebner fortrenger budskapet om at ofrene kunne spart liv og lemmer gjennom en forebygging som nabolandene ofte nyter godt av.
De tusener som naboer redder fra ruinene og tar seg av registreres ikke, mens de få som internasjonale redningsgrupper finner får store oppslag. «Verden» overraskes hver gang over at internasjonale forsyninger ikke umiddelbart når den lange og delvis blokkerte veien frem til de som trenger dem mest. Faren for nye epidemier overdrives og den permanente sulten og dødeligheten før katastrofen glemmes.
Stor oppmerksomhet gis til enkeltstående flylaster som ikke kommer gjennom flaskehalsen på den nærliggende flyplass, selv om størstedelen av forsyningene kommer lande- eller sjøveien. Mange tror feilaktig at militærhjelp er kontroversielt i naturkatastrofer. I raseriets og frustrasjonenes fase fra femte til tiende dag får vi alltid rapportene om «at ingenting skjer i kaoset». Uunngåelige opptøyer rundt de første distribusjonene og plyndring av ubeskyttede lagre og butikker formidles som allment anarki i områder hvor vold og plyndring var alvorlige problemer også før katastrofen rammet.
Haiti-operasjonen har vært spesielt krevende fordi jordskjelvet også rammet hjelpearbeidets to viktigste kommandosentraler: De sentrale myndighetene som skulle lede det nasjonale hjelpearbeidet og FNs stedlige hovedkvarter som skulle samordne den internasjonale innsatsen. Dermed ble det et lokalt beslutningsvakuum i de første viktige timene og både den svake haitiske regjeringen og FNs representanter ble nesten usynlige.
Likevel er det ikke den internasjonale nødhjelpen som er mest kritikkverdig. Skandalen i Haitis tragedie er at lokal elite, FN og giverland har unnlatt å gi et av verdens mest katastrofeutsatte folk et minimum av forsvarsevne mot orkaner, flom og jordskjelv. Manglende beredskap og elendig bygningsmasse blant tettboende fattigfolk gir ekstrem sårbarhet. Titusener har sår som ikke blir leget. I tiår etter tiår er tapstallene mangedoble på Haiti sammenlignet med andre karibiske øyer og spesielt det katastrofeforberedte Cuba.
Som det fremgår av reliefweb.int er det humanitære systemet gjennomorganisert. Penger ble tildelt innen 36 timer fra FNs sentrale nødhjelpsfond, eksperter i spesielle samordningsteam ble sendt til katastrofeområdet innen 24 timer og mye nødhjelp var på vingene innen 48 timer. Etter ti dager kan hundre organisasjoner være aktive i sektordelte arbeidslag fra helse og vannforsyning til nødbolig og matdistribusjon under ledelse av bestemte internasjonale institusjoner. Den første uken ga FN mat til 200000, andre uke når de en million og tredje uke kan to millioner få mat. Men uten fungerende lokale institusjoner er det aldri mulig å få frem nok hjelp i de første dagene av en operasjon.
Derfor er ikke det viktigste spørsmålet hvorfor det ikke kom flere helikoptre den første uken, men hvorfor Haiti aldri settes i stand til å forvare seg mot naturkatastrofene.
Mest kommentert siste døgn