• Faksimile av Aftenposten 26. januar.

Norge, Kina og samspill i Arktis

Arktisk Råd får større kraft om flere stater trekkes inn i samarbeidet.

Aftenposten refererte onsdag 25. januar «en høytstående diplomatisk kilde» på at Norge nå stiller seg negativt til en søknad fra Kina om fast observatørstatus i Arktisk Råd. Grunnen skal være Kinas nedfrysing av de diplomatiske forbindelsene med Norge etter at den kinesiske regimekritikeren Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris for 2010. Siden Arktisk Råd bygger på enstemmighet, kan enkeltland blokkere slike søknader men Norge har hittil stått på åpenhetslinjen, av gode grunner. Mange av utfordringene i Arktis, som beskyttelse av det arktiske miljøet og regulering av skipsfart, krever medvirkning fra stater lenger sør. De arktiske kyststatene sitter i førersetet men har klar egeninteresse i å trekke andre store aktører som Kina, India og EU sterkere inn i samarbeidet.

Snart isfri?

Kinas og andres interesse for Arktisk Råd skyldes først og fremst at den globale oppvarmingen gir store miljøforandringer i nord som skjer enda raskere enn de fleste hadde trodd, med store økonomiske og politiske konsekvenser. Temperaturen stiger dobbelt så raskt i Arktis som i verden for øvrig. Når sommerisen trekker seg tilbake, suger den mørke havoverflaten til seg mer av sollyset, og oppvarmingen skyter enda større fart. Kanskje blir sommerisen helt borte om noen tiår, i så fall for første gang på mer enn 13 millioner år.

Et varmere Polhav skaper forventninger om større tilgjengelighet for transportskip, fiskefartøyer, og plattformer – og kanskje en fornemmelse av at noe stort er på gang, og at det gjelder å henge med i svingene. Alle de arktiske statene, og flere til, har hamret ut nordområde-strategier de seneste årene. Selskaper i mange land ser forretningsmuligheter her og ønsker å ta del i en verdiskapning som peker oppover. Å kunne delta på møter og i arbeidsgrupper under Arktisk Råd, enten på politisk, tjenestemanns- eller forskernivå, er den beste måten å holde seg oppdatert om de seneste utviklingene i Arktis og om hvordan de arktiske statene tenker rundt ressursutnytting, regulering og involvering av utenlandske aktører.

Ikke noe ressurs-race

Optimisme rundt arktisk verdiskapning ledsages i blant av dystre politiske varsler, ikke alltid vel begrunnede. Washington Post siterte nylig Wikileaks-dokumenter på at Hillary Clinton i forkant av det seneste ministermøtet under Arktisk Råd ble advart om faren for framtidig konflikt om arktiske ressurser. Angivelig skal en høytstående russisk diplomat ha uttalt at man ikke kan utelukke bruk av militære virkemidler. I et ledende amerikansk fagtidsskrift ble det likeledes framholdt at svært verdifulle arktiske naturressurser var eierløse og at USA måtte posisjonere seg bedre for det racet som allerede var i gang. EU-parlamentet stemte i krise-koret og krevde forhandlinger om en arktisk miljøvernavtale for å fylle et angivelig rettslig tomrom.

I virkeligheten skjedde det meste av ressursfordelingen i Arktis for mer enn tretti år siden, da Havrettstraktaten ble framforhandlet og kyststatene fikk råderett over ressursene innenfor 200 mils økonomiske soner og de tilhørende kontinentalsoklene. Nylige anslag fra USAs Geologiske Undersøkelser tyder på at rundt en fjerdedel av verdens uoppdagede petroleumsressurser, særlig av gass, befinner seg i Arktis. Eierskapet til disse ressursene er imidlertid uomstridt og de befinner seg stort sett innenfor grenser som allerede er trukket opp i all fordragelighet, som den norsk-russiske delelinjen i Barentshavet.

Politisk premissleverandør

Kyststatene styrer ressursforvaltningen men Arktisk Råd blir stadig mer retningsgivende på andre områder. Et godt eksempel er den internasjonale avtalen om søk og redning i Arktis som ble framforhandlet i fjor, og i disse dager pågår forhandlinger som kan gi en felles-arktisk avtale om oljevernberedskap. Tidligere har Arktisk Råd holdt seg på den ikke-bindende banehalvdelen av internasjonalt diplomati, bl.a. gjennom en rekke rapporter om miljø- og helsetilstanden i nord og effektene av klimaendringer, olje- og gassvirksomhet, og skipsfart. Disse studiene munner stadig oftere ut i omforente anbefalinger om hvilken politikk statene bør følge innenfor egen jurisdiksjon og i bredere fora, som FNs Internasjonale Maritime Organisasjon (IMO). Søk- og redningsavtalen er rettslig bindende og bekrefter en viktig tendens: Arktisk Råd vokser gradvis inn i rollen som politisk premissleverandør.

Med større aktivitet innenfor Arktisk Råd og stigende oppmerksomhet om nordområdene, øker også det politiske støynivået. Innad har Finland, Island, Sverige og representantene for arktiske urfolk vært kraftig irriterte over at Norge og de øvrige statene med kystlinje mot Polhavet flere ganger har møttes på egen hånd. Utad har uroen dreiet seg om observatørspørsmålet, hvor Canada og Russland har vært de mest skeptiske. På det seneste ministermøtet ble man imidlertid enige om kriterier for observatørstatus, bl.a. anerkjennelse av at Havrettstraktaten gir internasjonale rettslige rammer for forvaltningen, respekt for urfolkenes interesser og verdier, og bidrag til det praktiske arbeidet innenfor Arktisk Råd.

Enten for stor eller for liten?

Hvor mange det er fornuftig å ha rundt bordet i et internasjonalt samarbeid, kan variere fra ett saksfelt til et annet. I noen sammenhenger, som fiskeri- og petroleumsforvaltning, er de åtte Arktisk-Råd medlemmene flere enn hva som trengs for å håndtere utfordringene. Internasjonal fiskeriforvaltning tar utgangspunkt i bestandenes vandringsmønster over statenes økonomiske soner. For noen viktige arktiske bestander, som torsken i Barentshavet, betyr dét at samarbeid mellom to eller noen ganske få stater er tilstrekkelig. Og over sokkelressursene er det altså kyststaten som rår.

På andre områder, som global oppvarming og arktiske miljøgifter, er de åtte arktiske statene åpenbart altfor få fordi kildene til de utslippene som skaper problemer i nord, overveiende befinner seg lenger sør. Det samme gjelder skipsfart: Mange av fartøyene som kan komme til å operere i arktiske farvann, er flagget utenfor regionen og kan bedre påvirkes gjennom globale regler. Felles globale regler tjener ikke bare kyststatenes interesse av å forebygge skipsulykker og akutt forurensning, men også andre skipsnasjoners ønske om forutsigbarhet om hvilke krav som stilles i ulike farvann og havner. Derfor er det innenfor IMO at de arktiske statene har jobbet fram frivillige retningslinjer for konstruksjon, utstyring og bemanning av skip i polar farvann, og det er også der man i dag drøfter om disse retningslinjene skal gjøres rettslig bindende.

Samspill og innflytelse

Skipsfart, klima og miljøgifter er viktige arktiske politikkområder hvor medvirkning fra ikke-arktiske stater er avgjørende. På disse områdene finnes det allerede bredere internasjonale organisasjoner med mandat til å vedta rettslig bindende regler. Arktisk Råd har allerede vist at det kan tilføre slike bredere fora både kunnskap og politisk energi. Samspillet mellom Arktisk Råd og bredere samarbeidsprosesser blir mer kraftfullt om stater utenfor regionen har god kjennskap til arktiske forhold og selv har bidratt til arbeidet. Dette taler for at Arktisk Råd bør behandle søknader om observatørstatus fra EU og ikke-arktiske stater med velvilje: Mange av de problemene Arktisk Råd skal bidra til å løse, trenger medvirkning fra stater utenfor regionen – også Kina.

 

Siste fra Meninger

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Hallik-begrepet er klar for skraphaugen

For å få en mer konstruktiv prostitusjonsdebatt, bør vi bytte ut hallikbegrepet, mener Hege Grostad.

Derfor kritiserer vi Midtøsten-journalistikken

Med Israel For Fred forsøker å være et korrektiv til en flom av ukritisk journalistikk. Det er tragisk at det blir møtt med påstander om at vi hetser.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer