Da Kjetil Siem ble ansatt som generalsekretær i Norges Fotballforbund i fjor var det mange som mottok denne nyheten med entusiasme. Var det Siem som skulle bringe gløden tilbake til norsk fotball? Siden han ble ansatt har vi ikke hørt så mye fra den kanten om visjonene for fremtiden. Bortsett fra symbolsaken om at lagene i eliteserien skal håndhilse etter kampene. Dessverre virker det som om denne saken er litt symptomatisk for et norsk fotballfellesskap som sliter med å finne ut av hva de skal gjøre for å få skuta tilbake på rett kjøl. Fair play er viktig, men det er ikke der skoen trykker.
Mye penger i omløp
Det har aldri vært mer penger i omløp i norsk toppfotball. Allikevel sliter de fleste klubbene med underskudd og røde tall. Det er færre gode utlendinger i klubbene enn tidligere. Og selv om dette fører til at mange unggutter får sjansen på høyeste nivå, er det liten tvil om at 17-åringer må matches mot bedre spillere for selv å kunne utvikle seg. Dette kommer kanskje til å bedre seg etter hvert som økonomien bedres i klubbene, men vi ser i dag resultatet av mangelen på langsiktig ungdomssatsing i eliteklubbene. Mens Sverige og Danmark har 18–19-åringer på topplag i blant annet Italia og Nederland, har våre unggutter mer enn nok med å hevde seg i Tippeligaen.
Det er i dag for mange lag i eliteserien. Den erkenorske ideen om fokus på breddefotball fikk i 2008 sitt ekstreme utslag i visjonen om at så mange byer som mulig i landet skulle ha et tippeligalag. Det er rett og slett for lavt nivå til å ha 16 lag som i dag. Altfor mange kamper blir uinteressante, til tross for, eller kanskje heller fordi, alle kan slå alle. Hadde det vært 12 lag i serien, slik som i Danmark og Skottland, ville nivået blitt høyere. De beste spillerne ville blitt samlet i færre klubber og det ville forhåpentlig også ført til at norske lag kunne begynne å markere seg i Europa igjen. Pr. dags dato er det ingen klubber som later til å være i stand til det.
Selvfølgelige analyser
Parallelt med den økonomiske veksten i norsk fotball er det blitt stadig flere eksperter i mediene. Men flesteparten av disse bidrar ikke med mer utfyllende analyser enn det menigmann selv kan gjøre hjemme i sofaen. Å høre Mini Jakobsen lire av seg fraser som "I bunn og grunn handler fotball om å skåre mål", blir veldig forutsigbart i lengden. Det finnes riktignok noen som evner å både informere og engasjere, som de tidligere topptrenerne Lars Tjærnås og Petter Myhre. De analyserer andre aspekter av spillet som hever opplevelsen for oss som ser på. Dessverre er det altfor få som er på dere nivå. Kvaliteten på det prateklassen avleverer, står i stil til det som skjer på banen. Den er lav.
Synkende besøk
En kombinasjon av for mye fotball på TV, altfor mange uinteressante kamper i løpet av sesongen og lavere nivå på ligaen, gjør produktet svakere enn på lenge. Vi må bli mer kyniske i utviklingen av produktet. Dette er naturligvis ikke Kjetil Siems ansvar alene, men en felles utfordring for alle som ønsker å heve nivået på norsk toppfotball.
Mest kommentert siste døgn