• Christian VIs by/Kvadraturen. Gammelt kart fra 1700-tallet
  • Linstows akse, den fargelagte plantegningen oppover Karl Johan, fra 1837.
  • De første blokkene bygget på jordene på Lambertseter i 1950-årene.

    FOTO: Scanpix

  • Kolbotn har bygget boliger med gåavstand til tog.

    FOTO: Espedal Jan Tomas

På vei mot Oslos fjerde fase?

Bygrep. Storbyen og hovedstaden har en dynamikk som forlengst overskrider noen nokså tilfeldige kommunegrenser, en gang skrittet opp i ulendt terreng.

Det merkes en lettere panikk blant byens politikere og planleggere. Statistisk sentralbyrå (SSB) har fortalt at byens befolkning vil øke, innenfor bygrensen, med 225 000 innen år 2040, og at det følgelig må bygges 100 000 nye boliger i Oslo. Byen må vokse voldsomt, den blir internasjonal og attraktiv, vekstøkonomien presser på, nye bedrifter lokker arbeidstagere inn fra distriktene og fra utlandet, hele kulturen urbaniseres. Herregud, hvor skal vi bygge? Hvordan skal det gå med den gode byen vår under vekten av slike invaderende horder?

Befolkningsvekst

La oss nå tenke oss at dette er sant, at prognosene er både korrekte og ufravikelige. Da må det fortettes og nybygges, på dramatisk vis. Det hjelper at det kan bygges mye på Hasle, Løren og Ensjø, i Bjørvika, på Tjuvholmen og Filipstad og fortettes i Groruddalen og på Grefsen og Røa. Villahager og grøntlunger er i faresonen, men det monner ikke så mye. Den gamle Marka-debatten kommer opp igjen, bygg innover i dalene og skogen, selv om det monner enda mindre og blir både dyrt og tungvint. Andre sier det skal fylles ut i fjorden, det har man jo foreslått før, med kunstige øyer og bro til Nesodden, i tillegg til nedbygging av Hovedøya, Bleikøya og Lindholmen. Inne i byen bygges det boliger nær sentrum så knotete og tett og mørkt at eksperter varsler fremtidens slum. Sentrumsskolene utvides og fylles opp på trange arealer, barnehager bygges «midlertidig» i byens i friområder, villaeiere ruster til kamp - og boligprisene øker.

Det hele blir et underlig irrasjonelt spill. Noen vil si det er korttenkt og passivt å møte SSBs prognoser på denne måten. I byens planer for å løse den varslede krisen tas det for gitt at kommunegrensen ligger fast, og det er jo bare innenfor denne grensen at byens politikere kan foreskrive løsninger og legge planer. Derfor skal det bygges tett lengst sør i kommunen, i Gjersrud/Stensrud, tett inntil grensen til Ski. Over grensen strekker skogen seg uberørt, men det er i en annen kommune, og der er det ikke tenkt at det skal bygges noe, i hvert fall ikke akkurat der.

Les også

Noe har gått galt, for Klingenberggata presenteres i gråskala. Der er asfalt, granitt og spredt møblering i form av benker og søppelkasser. Godt utformet, men noe mangler. Hvor er trærne? spør Julie Aas Rye.

De grønne flekkene fjernes

Planene for grøntområder utvikles av andre enn du tror

Store grep for byen

Christiania/Oslo har i sin historie vært gjennom tre epokegjørende grep, iverksatt av visjonære politikere og planleggere.

Det første store grepet var da Christian IV i 1624, etter at trebyen Oslo flere ganger var brent ned, forordnet byggingen av en ny murby. Den ble bygget langs rette gater med et ordnet kvartalsystem, som en dansk provinsby, under beskyttelse av Akershus festning.

Det andre store grepet kom som en følge av at småbyen Christiania i 1814 fikk tildelt rollen som hovedstad for nasjonalstaten. Det fantes hverken plass eller tilfredsstillende monumentalitet for hovedstaden inne i kvadraturen. I 1837 la slottsarkitekt Linstow aksen, Karl Johans gate, fra Kvadraturen vestover til Bellevuehøyden, der slottet ble bygget. Langs denne seremonielle aksen ble så hovedstadsinstitusjonene bygget - universitet, storting, teater, og en helt ny byorden tok form.

Det tredje grepet kom i 1948, etter at et voksende press på byens boligområder i mellomkrigstiden hadde satt alle de eldre bydelene i fare, med vedtatt riving og sanering for å bygge nytt på Grünerløkka, Sofienberg, Rodeløkka, Kampen, Enerhaugen, Vålerenga. I stedet for en slik storstilt rasering kom kommunestyrene i Aker og Oslo rett etter krigen til enighet om sammenslåing. Med ett hadde Oslo arealene til 350 gårdsbruk å ta av, og kunne i stedet bygge for lys og luft og helse på Lambertseter, Bøler og Manglerud, og oppover hele Groruddalen.

Dermed ble boligområdene - og karakteren - i indre by reddet. De fikk ligge i fred inntil Oslo Byfornyelse tok tak i 1980-årene.

Det andre og tredje bygrepet beholdt karakteren av den bestående byen, etablert i det første grepet, og omdefinerte dens ekspansive muligheter ved å tenke i nye baner. Kanskje dette antyder at vi igjen står ved en milepæl, at det fjerde grepet bør tas?

Omegnskommunene har god plass, om de vil. Oppegård, Ski og Ås, Lørenskog, Rælingen og Skedsmo, Bærum, Asker og Lier ligger et kvarter fra Oslo sentrum med intercitytog. Utenfor det ligger Moss og Fredrikstad, Hamar og Kongsvinger, Hønefoss og Drammen og lokker med stadig sterkere urbane tilbud. Oslo-regionen er blitt ett arbeidsmarked og ett transportmarked. Hvorfor er det ikke ett boligmarked? I internasjonal sammenheng er Lillestrøm, Kolbotn og Sandvika nære «suburban centers», i kjapp pendleravstand til storbyens sysselsetting og sosiale/kulturelle tilbud.

Da bør spørsmålet bli: Er det virkelig fornuftig å ødelegge så mange av Oslo kvaliteter, både i den eksisterende byen og i grensene til friområdene og fjorden, når regionen har potensialet til å løse problemene, i tilknytning til eksisterende transportnettverk og gjennom utbygging av en etablert teknisk infrastruktur?

Les også

«Urban perle»? Eller en moderne slum?

«Solrik og barnevennlig bakgårdshage» var hverken solrik eller barnevennlig da prosjektet sto ferdig.

La oss tenke et scenario: Bystyret i Oslo former en bærekraftig utbyggingsstrategi til beste for byen og dens miljø, og oppfatter SSBs prognose som en teoretisk fremskrivning og ikke som noe strategisk pålegg. Det legges et premiss for all utbygging som opprettholder og foredler de kvaliteter vi oppfatter som vesentlige for byen. Så kan man si, med god samvittighet, at byutvikling skal være politisk styrt, at byen velger en utbyggingstakt som er håndterlig, og at det øvrige derfor må bygges ute i regionen.

Det er selvfølgelig noen betydelige administrative og politiske barrièrer mot et slikt grep, slik det også var det i årene før 1948. Noen kommuner, som Bærum, liker åpenbart ikke høy tetthet, ikke engang på Fornebu. Men hovedstadens utvikling er altfor viktig for nasjonen til å overlates til lokalpolitisk privilegieforsvar. Om det noen gang var behov for nasjonal samordning av planlegging og utbyggingsstrategi er det her og nå. Det er mulig det betyr at Regjeringen må la fare sin distriktsfromme frykt for overstyring av kommunesammenslåinger. Det må i hvert fall forutsettes en slagkraftig regional samordning av bolig- og senterutbygging gjennom statlig plan og politisk regi, slik man forutsetter i jernbaneplanlegging, havneutbygging, lokalisering av flyplasser, felles kloakkhåndtering, osv.

Det fjerde grepet

Det fjerde store grepet i byens planhistorie gjøres i erkjennelse av at storbyen og hovedstaden har en dynamikk som forlengst overskrider noen nokså tilfeldige kommunegrenser, en gang skrittet opp i ulendt terreng. Ved den funksjonelle og politiske samkjøring av planleggende og iverksettende myndighet, gjennom kommunesammenslåing eller forpliktende regionale organer, vil det være mulig å verne om og utvikle videre de bymessige kvaliteter som kjennetegner Oslo. Det er mange nok av omegnskommunene som ser fordelen av en slik utvikling.

Kanskje det er på tide at Regjeringen og Stortinget erkjenner at hovedstadsregionens ve og vel er en av nasjonens viktigste saker?

Les også:

Siste fra Meninger

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Mest kommentert siste døgn