Pengemakt

Det er vår. Tid for tarifforhandlinger og lønnsoppgjør. Tid for å sammenligne seg med alle andre; det vil si med de som tjener mer enn oss.

 Sist uke kom det årlige medieoppslaget om at prester tjener mindre enn diverse andre yrkesgrupper med kortere utdannelse og antatt lavere studielån, og at et slikt lønnsnivå vil hindre rekrutteringen til yrket.

Jeg nøler med å si høyt det jeg tenker: At det er helt underordnet om andre tjener mer enn oss, så lenge de fleste av oss har mer enn nok. At vår troverdighet om det radikale budskap vi er satt til å formidle, svekkes når vi skal mase om mer. At det er en grunn til at Jesus advarer så kraftig mot pengenes makt, for den er stor.

Hvorfor nøler jeg? Fordi jeg vet at det selvfølgelig er store forskjeller også prester imellom, hva gjelder livssituasjon og økonomi. Fordi jeg ikke vil oppfattes som moraliserende, prektig, skinnhellig – hvem vil vel det? Fordi jeg selv står oppi vårt velsmurte forbrukersamfunn med begge beina, og er temmelig langt fra en Johannes eller en annen fattig, motkulturell profet i kamelhårskappe, som roper i ødemarken.

Så sier jeg det likevel. Fordi det er sant. Fordi noe av vår oppgave er å holde fast på de ubehagelige og utfordrende tankene, de vanskelige spørsmålene, de store sammenhengene.

Jeg har nettopp besøkt kirken til metodistgrunnlegger John Wesley i London; en åndelig og sosial reformator. Som ung mann bestemte han seg for at all inntekt over 28 pund i året skulle brukes på andre enn ham selv. Det første året tjente han 30 og ga bort to. Det neste året tjente han det dobbelte og ga bort 32. På det meste tjente han visst 1400 pund i året, og beholdt fortsatt bare 30. En venn av meg kaller det å øke offerkraften, ikke kjøpekraften. – Hvor mange av oss ville gjort det?

Sist søndag ble det mange steder preket om sennepsfrø og surdeig. Jesus brukte det som bilder på Guds rike; bilder på at det som synes lite og usynlig, kan ha i seg en iboende kraft til å vokse og prege sine omgivelser. Det går 760 sennepsfrø på ett gram – likevel blir det nærmest usynlige frøet til et tre der fuglene kan bygge rede. Den lille klumpen av gjæret deig, som legges inn i en stor, ny deig, har kraft til å heve og gjennomsyre hele deigen. Guds rike kan synes lite, avmektig, usynlig, men det har stor kraft I seg.

Guds rike bryter frem der mennesker deler tro, snakker sant om livet, lever nestekjærlighet, fremmer rettferdig fordeling, synliggjør de usynlige. Men da må vi som kirke våge å være motkultur. Utfordre oss selv, hverandre og fellesskapet: Vi kan ikke bare sammenligne oss oppover, til mer og mer. Vi må dele, og vi må leve enklere. Det kan gjøre både oss selv og andre godt.

Så må Den norske kirke være ærlig med seg selv om en stor utfordring: Hvordan kan vi være en åpen, inkluderende folkekirke som bekrefter folks tro og hverdag, og samtidig være en motkulturell, radikal surdeig som preger og utfordrer oss selv og vårt forbrukersamfunn?

Siste fra Meninger

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Tid for å fjerne skammen

Å bli voldtatt er fremdeles sterkt forbundet med skam og skyldfølelse.En av fire voldtektsutsatte kvinner forteller at andre klandret dem for det som hadde skjedd.

Det særeigne norske

Norsk kultur. Jon Hustad blandar kultur som sosialantropologisk omgrep med kulturpolitikk.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer