Sjelden er sammenstøtet mellom fine målformuleringer og hverdagens realiteter så kraftig som når det gjelder de kommunale kulturskolene.
Ambisjonen er at alle norske barn gjennom den kommunale kulturskolen skal få et tilbud om å utvikle sine evner til å spille, male, danse eller utøve andre ferdigheter på dette mangfoldige feltet.
Virkeligheten er helt annerledes. I dag venter 41 000 barn på en plass ved de kommunale kulturskolene, og køen vokser for hvert år. Øker gjør også betalingen for å få være med. Flere steder er det snakk om mer enn en fordobling de siste ti årene. Aller dyrest er det i Bærum, der gjennomsnittlig elevbetaling ligger godt over 4000 kroner.
Det finnes mange grunner til at det er blitt slik – flere av dem forståelige, men ingen helt overbevisende. En av de viktigste er at kommunene ikke lenger får øremerkede midler til kulturskolene fra sentralt hold. Derfor må skolene konkurrere med sykehjem, snøbrøyting og utallige andre formål som det forventes at kommunene skal tilgodese på stramme budsjetter.
Dessverre er det et utbredt inntrykk at kulturtiltak ofte kommer på defensiven fordi andre formål har sterkere pressgrupper i ryggen. Det er en pinlig situasjon, med tanke på at det er bred politisk enighet om å støtte kulturskolen.
Vi er klar over at norske kommuner ikke har ubegrensede ressurser, men også i lokalpolitikken gjelder det at uten vilje til å satse kommer man ingen vei.
Kommentarer