Pinlig, sykt pinlig

Tv-serien Trekant og Karl Ove Knausgård fremstilles begge som ofre for sitt eget kall. Det skrives og skreves og ingen kan stanse dem. Koste hva det koste vil. Pinlig, sykt pinlig.

Ugyldig kritikk

 

Kristenfolket settes opp som motpolen til Trekant, og da er det ikke noe å bry seg om. NRK desimerer kritikken ved å påpeke at den kommer fra «kristne kretser» (Barnevakten, 4. november). Når skepsisen kommer fra 40-åringer, er den også ugyldig, for «målgruppen er unge folk som er i startgropen av forhold og seksualitet» (NRKs Håkon Moslet 9. november). De tre ungdommene kastes ut i seksualitetens verden, og deres påstand om «flau» og «pinlig» og «veldig usikker» er et ledd i forførelsen. Det er ikke noe vi hverken behøver å tro på eller betvile, det er god regi. Og fremfor alt: Det er til ungdommen.

Så viser det seg at 55 prosent av seerne ikke var i målgruppen, at hver tredje Trekant-seer var menn over 35 år, og halvparten av dem igjen var menn over 55 år. Men Moslet ser ingen problemer med at så mange eldre menn følger med på programserien, for vi trenger alle opplysning. Når det kommer til stykket er det i grunnen ikke opplysningsfjernsyn heller, får vi vite, det er derfor Moslet på en førvisning understreker at Trekant «hverken er seksualopplysning eller porno».

Hva er det da? Det er – virkeligheten – intet mindre. Og den er overordnet kritikk.

En offentlig forestilling

Som en parallell fortelling i mediene går Knausgårds tragedie sin seiersgang, med sitt tvingende kall til å skrive sitt liv. Ingen vet om det er sant, men protester fra statistene i fortellingen hans bekrefter at det private er gjort til en offentlig forestilling.

Da er det selvsagt ikke privat lenger, og følgelig kunne de bare tidd stille og latt alle tenke sitt, slik programlederne i Trekant og Knausgårds ekskone gjør det. De setter egne følelser til side og overgir seg til kunstverket. Da programlederen «måtte massere og ta på fremmede mennesker» tenkte han bare «dette har jeg ikke lyst til». Men det, som hverken er opplysning eller porno, er viktigst, så han gjorde det likevel. Ikke ulikt Knausgårds eget kall «(...) jeg ville gå skrittet videre og forplikte meg til virkeligheten» (VG 18. november) Fortellingen om «virkeligheten» er viktigst for NRK også. Moslet vil «fjerne orgasmen fra pornoindustriens hender, og heller vise hvordan den egentlig er», skriver avisene, og «egentlig» er den på TV, mens to sitter ved siden av og ser på. Og ingen kan klage. Da Jan Kjærstad etterlyste motstemmer og refleksjon over fenomenet Min kamp i mediene (7. januar 2010), ble han kollektivt sablet ned og kalt «en misunnelig fjott». Det er tross alt virkelighet vi har med å gjøre. Problemet med å vise enda et profesjonelt skrev, eventuelt enda et utleverende skriv, er at det, i sum, hverken blir drøyere sexscener av det, eller virkelighet.

Bare målgruppen igjen

I november 2011 sitter vi igjen med dette: Trekant-Johanna fikk ikke orgasme, selv om hun så på en proff sexarbeider, og onkel Gunnar må leve med at nevøen ydmyker ham offentlig. Ingen kan kritisere hypen, hverken av Knausgård eller Trekant, for da er de sure, 40 år, eller kristne. Hvem står igjen da? Å ja. Målgruppen. Men den er jo i mindretall. Pinlig. Sykt pinlig.