NÅR ET LANDS regjering bruker tid og krefter på spørsmålet om hvor en biskop skal bo, gir det umiddelbart et bilde av regjeringens evne til å prioritere saker. Viktigere er det imidlertid at det avslører et frapperende fravær av prinsipiell religionspolitisk tenkning. I de fleste land i verden ville Regjeringens avgjørelse i preses-saken bli sett på som et overgrep. Human-Etisk Forbund viste for noen uker siden til Wien-dokumentet fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE, hvor det blant annet understrekes at trossamfunn har rett til å organisere seg selv i henhold til deres egen hierarkiske og institusjonelle struktur. Norge har forpliktet seg til å støtte dette.

Statskirke.

Den særnorske statskirketradisjonen er fortsatt virksom som et gen i norske politikere generelt og i medlemmer av Senterpartiet spesielt. Den norske kirke er blitt behandlet som statskirke, ikke et trossamfunn. Dette er nå i kraftig endring, ikke minst i kirkens selvbevissthet. Det er mulig at det på sikt er riktig å plassere både preses og den kirkelige administrasjon i Nidaros. Det kan til og med vise seg å være en klok kirkelig strategi, men den avgjørelsen tilhører kirken.

Verdier.

I den aktuelle saken legger Regjeringen «vesentlig vekt på hensyn som knytter an til historie, tradisjon og symboler». Det betyr at politikerne tilføyer et udefinert verdisett til Den norske kirkes virksomhet.

Tidligere har trønderske politikere uttrykt ønske om at Nidaros bør bli et åndelig sentrum i Norge. Slik transcenderes norsk distriktspolitikk. Stortingsmeldingen sier ikke hvordan disse verdiene som den 12. biskopen skal kle seg med, skal forstås. Verdienes ånd er høyst uklar. Dersom Olavsarven så sterkt skal knyttes til kirkens ledende biskop er det vanskelig å forstå at ikke kirken selv får gjennomdrøfte dette før saken behandles videre.

Det meste av det blant andre biskop emeritus Finn Wagle definerer som Olavsarven, er uproblematisk for de fleste i Den norske kirke, men samtidig er det sider ved denne arven som det ikke er så enkelt å adoptere som et verdisett for kirken. En debatt i VG mellom nettopp Wagle og Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen, viste tydelig spennet i kirken i så måte. Den motsetningsfylte bruken av Olavsarven i historien understreker dette.

I en kommentar i avisen Vårt Land lørdag stilte Erling Rimehaug et godt spørsmål: Er det mer en nasjonalkirke enn en folkekirke politikerne ønsker seg? Når Olav den hellige igjen har fått en tydelig renessanse, kan det komme av et økt behov for nasjonale markører?

Smått.

Nærmere 500 år etter reformasjonen er Den norske kirke i en historisk flukt som mer synes å bli styrt av politisk hestehandel enn av Den hellige ånd. Nå er det også vanskelig å øyne noen ånd i kirkens egen pragmatiske tilnærming til saken. Her er det tenkt så smått og praktisk at kirkens ledelse ikke har sett sakens dimensjoner ut over kontorrekvisita.

Poenget er at en kirke må få tenke så smått den vil uten politikeres innblanding.