Politikk og psykiatri

Da Anders Behring Breivik skulle mentalundersøkes, møtte han opp velforberedt med en rekke spørsmål til de to psykiatere. Det første var om de likte Knut Hamsun! Han ville også vite om de gikk inn for «multikulturalisme». Behring Breivik fryktet tydeligvis å lide samme skjebne som Hamsun, nemlig å bli erklært sinnssyk og dermed utilregnelig.

Bestillingsarbeid

I Hamsuns tilfelle var den psykiatriske innsats helt klart et statlig bestillingsarbeid. Professor Gabriel Langfeldt ble beordret til saken. Han strittet imot, fordi han mente det stred imot hans faglige ære, men fikk vite at hans faglige ære var underordnet den nasjonale ære. Det var nasjonen som skulle reddes fra internasjonal skam ved å dømme den høyt elskede dikter og nobelprisvinner som landsforræder.

Langfeldt fant at Hamsun var helt klar i hodet og måtte derfor gripe til andre midler. Fru Hamsun ble innkalt og skapte det psykiatriske smutthull som gjorde det mulig for Langfeldt å levere den ønskede diagnose: «varig svekkede sjelsevner»!

Hamsun var rasende under hele forløpet. Han ønsket å forsvare seg og det tankeunivers han hadde skrevet sine bøker innenfor, og som med Markens Grøde (1920) var blitt belønnet med Nobelprisen. Senere skrev han Paa gjengrodde Stier (1949) og demonstrerte hvor latterlig den psykiatriske diagnose var.

Behring Breiviks frykt for å lide samme skjebne som Hamsun var som kjent velbegrunnet. Etter 36 timers undersøkelse erklærte psykiaterne at Behring Breivik led av paranoid schizofreni, en diagnose, som samtidig utelukker normal fengselsstraff.

Et uløselig politisk problem

Behring Breivik har begått den største forbrytelse i Norge siden annen verdenskrig. Gjennom nesten ti år har han planlagt sitt angrep på Arbeiderpartiet og dets innvandringspolitikk. Behring Breivik står ikke alene om å ha dette syn; det er den bestialske handling som gjør ham til en terrorist. Den psykiatriske rapporten forholder seg ikke til det politiske i hans handlinger. Den drøfter heller ikke hvordan en slik type kunne oppstå i Norge. I stedet blir det politiske sykeliggjort. Behring Breivik er blitt et uløselig politisk problem.

Den moderne terrorisme har skapt en ny type forbrytelser som sprenger den tradisjonelle strafferamme og juridiske tenkning. Terroristene vi hører om i våre dager er ikke sinnssyke, men fundamentalister og idealister i deres egen blinde ideologiske forstand. De kan utføre målrettede handlinger, massemyrderier som tjener en såkalt «hellig sak» og som gjør dem klart tilregnelige og strafferettslig ansvarlige. Det vil i slike saker bli påkrevet med en ny lovgivning med utvidet strafferamme, faktisk helt opp til fengsel på livstid – bokstavelig talt.

Kontroversiell diagnose

Den psykiatriske vurderingen har vakt enorm oppsikt og debatt, fordi den strider mot den mest elementære rettsfølelse. Diagnosen har også vakt strid internt i fagmiljøet. En svensk psykiater har påpekt at til diagnosen hører «hallusinasjoner», noe som ikke er påvist hos Behring Breivik.

I tillegg har den rettsmedisinske kommisjon som skulle vurdere den psykiatriske diagnose først røpet divergenser, som det siden er blitt advart mot (av hvem?), fordi divergenser ville skape kaos i det videre forløp med rettssaken, etter utsagn i NRK og Aftenposten 21. desember. Den interne debatten blir altså undertrykt under påberopelse av taushetsplikt. Det er noen som advarer og legger press på de instanser som skal uttale seg opp til rettssaken. Alt dette skaper mistanke om urent trav.

Man kunne altså se den psykiatriske kjennelse – med dens tvilsomme diagnose – som bestilt arbeid. Hamsun ville ikke forstå at Langfeldt var innkalt for å redde ham. Omvendt har Behring Breivik forstått at hans psykiatere er der for å sperre ham inne på livstid. Hamsun ble rasende, mens Behring Breivik reagerte med «fornærmelse». I begge tilfeller tjener psykiaterne statlige formål. Det handler om å redde Norge og nordmennene, ikke minst de pårørende fra noensinne å møte Behring Breivik mer i virkeligheten.