Retten til å være individualistisk

«Fast bosted kan kvele kreativitet og klemme sjelen i stykker», skriver Tone Wasbak Melbye i Aftenposten mandag 20. februar. Hun har hatt problemer med Folkeregisteret fordi hun ikke har et fast bosted. Hun opplever tapt anseelse. Og hun kommer ikke på trykk i avisa fordi de krever full adresse. Derfor skriver hun et forsvar for retten til å være frivillig husløs.

En ideell livsstil

Men det å være husløs kan svært sjelden reduseres til et frivillig valg. Med sitt innlegg gjør Wasbak Melbye lite annet enn de livsstilsmagasinene hun i samme innlegg er så kritisk til: Hun framhever en livsstil som bra, hennes rett til å ha den som avgjørende for egen selvutvikling og det at samfunnet tilpasser seg hennes valg som nødvendig. Det er ikke så mye nytt med det: Hun har valget, hun velger og hun selger inn sitt valg som bedre enn andre. Og hun er ikke alene: Den gruppen mennesker som ikke ønsker å bindes av fast jobb og bolig, er i høyeste grad voksende.

Minimalismen har vært en trend siden designmagasinet Wallpaper ble etablert på begynnelsen av 90-tallet og holder seg fortsatt overraskende godt: Det er populært å ikke være avhengig av materielle verdier. Så lenge man har en iPad man kan koble seg opp til livet sitt på. Det er populært å kunne jobbe hvorsomhelstfra i verden: Man lagrer alt man driver med i ei sky på internett og fortsetter der man slapp fra en hotellbar i Bangkok. De aller fleste produkter som utvikles i dag, er utviklet med sikte på å gjøre folk i stand til å pakke ryggsekken og flytte til Manhattan i morgen. Dette er ikke bostedsløshet, det er ubegrensede bomuligheter i global skala. Med hjemmekontor.

Det kan godt hende denne livsstilen passer mange og er bra for både kreativitet og produktivitet. Når den settes i sammenheng med bostedsløses opphold på hospits blir den imidlertid svært problematisk. For dette er en asketisme og minimalisme som har visse forutsetninger: Man liker å eie lite fordi man vet at man har muligheten til å skaffe seg det man trenger raskt og donere det til gjenvinning når det er ferdigbrukt. Man vil ikke ha fast bopel fordi man vil ha muligheten til kjapt å flytte til en storby på andre siden av verden eller dra tre uker på selvrealisering i Indre Mongolia med luksustelt og egen bagasjebærer. Det burde si seg selv at dette ikke har noen nær sammenheng med de litt for mange andre husløse vi finner i Norge. Det handler om nærvær og fravær av bankkonto og graden av mulighet for å ta inn på hotell når man står i fare for å fryse.

Hemmende husløshet

Bare i Oslo er det over 1500 bostedsløse. I tillegg er det store mørketall i form av papirløse og andre uregistrerte bebeoere. Det er en bostedsløshet som ikke kan bagatelliseres eller sidestilles med Tone Wasbak Melbyes: Disse menneskenes største utfordring er ikke at de ikke kommer på trykk med kronikkene sine i Aftenposten. Ei heller at Folkeregisteret syns deres adressemangel er problematisk. For dem er det et spørsmål om å overleve. Om å ikke fryse ihjel i løpet av natta. Om å skaffe nok mat til seg selv og sine barn. Om å ikke bli jaget når de endelig har funnet et varmt sted å sove.

Det fins ganske mange bostedsløse som bare drømmer om at noen skal plassere dem i et hus et sted. De er ikke redd for at kreativiteten deres kveles om de sover mellom fire vegger. De er redd for å ikke overleve fordi de ikke gjør det. Samtidig øker fattigdommen dramatisk i Europa, og det er ingen grunn til å tro at vi skal få færre med bostedsproblemer i framtida.

For Tone Wasbak Melbye er det en enkel løsning å skaffe seg en postboks og fortsette et relativt behagelig liv på loffen, godt støttet av trendanalytikere, produktutviklere og livsstilsbibler. For en god del andre bostedsløse finnes det ikke en god løsning. Det kan hende man ikke skulle snakke om disses behov under ett. Og det kan hende at retten til å være individualistisk ikke er det mest sentrale spørsmålet vi burde reise når problematikken rundt bostedsløses situasjon debatteres.

Det er tross alt bare en livsstil.