Rosenblats kjærlighet

FOR EN UKE siden var det ikke mange som visste hvem Herman Rosenblat var. Han var ikke berømt, i hvert fall ikke utenfor USA. Han var ikke særlig berømt i USA heller, men i løpet av de siste ti årene har han med jevne mellomrom opptrådt i TV og latt seg intervjue av aviser og blader. Så litt berømt var han nok. TV-dronningen Oprah Winfrey har tross alt trykket ham til sitt bryst. Ikke bare én gang, men to. I februar i år skulle forlaget Berkley Penguin Press utgi erindringsboken om hans liv, og diskusjonene om en filmatisering var godt i gang.

Hvorfor all denne oppmerksomheten? Jo, fordi Herman Rosenblat hadde en historie å fortelle. En historie som alle ville høre. En historie som vokste seg større og større, slik historier jo gjør, når de blir fortalt ofte. Og historien var denne:

Jenta med eplene.

Da Herman Rosenblat var tolv år og satt i konsentrasjonsleiren Buchenwald i Tyskland, fikk han en dag øye på en liten jente på andre siden av piggtrådgjerdet. Sulten og redd spurte han jenta om hun hadde noe mat å gi ham. Hun fant frem et eple og kastet det over gjerdet.

Neste dag traff de hverandre igjen, de sa ingenting til hverandre, men jenta kastet et nytt eple. Slik møttes de i syv måneder. Av og til kastet hun epler, av og til brød. Så kom de bort fra hverandre, Herman ble overført til en ny leir, men overlevde krigen sammen med de tre brødrene sine.

Nesten femten år senere møter Herman en ung jødisk kvinne fra Polen. Begge to har nå emigrert til New York. Den unge kvinnen heter Roma Radzicki. Som barn under krigen levde hun og familien i skjul, som kristne, i Tyskland. Hun forteller at hun bodde i nærheten av en konsentrasjonsleir og at hun pleide å kaste epler til en ung gutt på andre siden av gjerdet.

Roma viser seg å være jenta med eplene, hun som holdt liv i unggutten Herman. Han frir til henne med én gang, og siden har de vært gift. De feiret sin femtiårs bryllupsdag i fjor.

Den største kjærligheten.

Dette er historien Oprah Winfrey kalte «den største kjærlighetshistorien vi har fortalt på TV i de 22 årene vi har holdt på med dette»; dette er historien som inspirerte forfatteren Laurie Friedman til å skrive barneboken Angel Girl; dette er historien som rørte den litterære agenten Andrea Hurst til å ta kontakt med Herman Rosenblat; dette er historien forlaget Berkley Penguin Press så for seg kunne bli en bestselgende erindringsbok skrevet av Herman Rosenblat selv; og dette er historien filmprodusent Harris Salomon ville lage film av. Fordi ingenting selger som håp. Ingenting selger som en sann historie. Og ingenting selger som en sann historie med håp.

Men så, i de kalde dagene før nyttårsaften 2008, bare noen få uker før utgivelsen av erindringsboken Angel at the Fence, trykket det amerikanske magasinet The New Republic to artikler som avslørte at Rosenblats historie var løgn. Artiklene, skrevet av Gabriel Sherman, baserte seg dels på forskning av historikeren Ken Waltzer, som skriver en egen bok om overlevende fra Buchenwald, og dels på intervjuer med venner og familie av Herman Rosenblat selv, som tydeligvis hadde sett seg grundig lei av at guttungen – nå riktignok langt over sytti – gikk rundt og fortalte falske kjærlighetshistorier fra holocaust.

Avsløringene i The New Republic, siden gjengitt i aviser og magasiner over hele verden, forteller oss at det er ingen tvil om at Herman Rosenblat og de tre brødrene hans satt i konsentrasjonsleir, det er heller ingen tvil om at foreldrene døde, det er ingen tvil om at Roma Radzicki var en jødisk pike som levde i skjul blant kristne – skjønt ikke i nærheten av Buchenwald – men historien om piken med eplene er en løgn.

Det var ikke engang en svært finurlig løgn som var vanskelig å avsløre: ingen fange kunne nemlig nærme seg piggtrådgjerdet uten å bli skutt.

Selv i det svarteste mørke.

Jeg ble nysgjerrig på Herman Rosenblat da jeg leste om den løgnaktige historien hans, først og fremst fordi løgnen var så uskyldig og gjennomskuelig, men samtidig så stor. Hva var det med denne historien som fenget så mange? Muligheten for håp og lys, selv i det svarteste mørke? Forestillingen om at ingenting er tilfeldig, at Gud tross alt har en plan for oss alle? Var det ganske enkelt den lille jenta med eplene?

Hvordan fortelle historien om et liv? Andres liv og sitt eget? Begynner den for syttini år siden, da Herman Rosenblat ble født i Polen, som den yngste av fire brødre? Eller begynner den i ghettoen med at faren dør av tyfus, eller i konsentrasjonsleiren med at moren dør i gasskamrene?

En romanforfatter ville kanskje ha skildret brødrene Rosenblat og deres familier mange år etter at krigen er over. Her er en familie bestående av fire brødre og deres koner og barn og barnebarn. Alle deler erfaringer og minner som svært få mennesker kan forestille seg eller lese seg til, nemlig holocaust. Brødrene kommer seg alle ut i live, men med hvilke minner? Hvilke traumer? Med hvilke drømmer?

Og hva skjer når yngstemann, femti år senere, begynner å tukle med deres felles erfaringsstoff – legger til, trekker fra, finner på? Og attpåtil blir berømt, eller i hvert fall nesten berømt, på kjøpet?

Brødrene er døde nå, men magasinet The New Republic intervjuet i en av sine to artikler den siste gjenlevende svigerinnen, Jutta Rosenblat, nå 85 år gammel.

Jutta har sin egen historie å fortelle: Mannen hennes Sammy, altså storebroren til Herman, var så sint på Herman på grunn av dette eventyret om piken med eplene. Storebror orket rett og slett ikke å snakke med lillebror de siste årene. Da Sammy lå for døden og Herman kom for å ta farvel, ville ikke Sammy se på ham.

Hermans venner, gamle menn som også overlevde holocaust, rister på hodet når journalisten spør dem. Henry Golde, 79 år, sier: «Rosenblat var helt normal. Jeg vet ikke hva som skjedde. Noe gikk helt gærent. Å fortelle løgner som dette på TV. Det er forferdelig».

De sanne historiene.

Hvordan fortelle historien om et liv? En mulig inngang kan være denne: En dag, for litt over ti år siden, setter en ukjent, snart sytti år gammel mann seg ned for å skrive en historie om kjærlighet. Han kaller den et minne. Det er snart Valentine’s Day og en lokalavis har utlyst en konkurranse om den beste historien i anledning dagen. Historien skal handle om en jente som kaster et eple – kanskje han kikker opp og ser på Roma, som nå er blitt en gammel dame – og jenta med eplene viser seg å være hans egen kone. Han vinner konkurransen og historien begynner å leve sitt eget liv, tar over, blir den egentlige historien om Herman og Roma. En ekteskapelig livsløgn som forlagsverdenen, filmverdenen – og selveste Oprah Winfrey har aksjer i.

Men nå, etter avsløringen i The New Republic, er alle i harnisk.

Historikere og holocaustforskere advarer mot Herman Rosenblats løgner. Slike løgner bidrar til å trivialisere og sentimentalisere og dermed også uvirkeliggjøre holocaust. «Erfaringene fra Holocaust er ikke hjertevarme, men hjerteskjærende» skriver historikeren Ken Waltzer. «Alt dette sier noe om den store motviljen i vår kultur til å ta innover seg og erkjenne holocausts kompleksitet».

Og Herman Rosenblat selv? Barneboken basert på livet hans er trukket tilbake, og erindringsboken, som er varslet, blir ikke engang utgitt. Den eneste som fremdeles vil ha noe med ham og historien hans å gjøre er filmprodusenten Harris Salomon. Historien om piken med eplene var ikke bare Hermans drøm, men også Salomons. Dette skulle bli hans første spillefilm. Han synes ikke det gjør så mye at deler av historien er en fiksjon. Men han har foreslått at Herman og kona Roma inviterer seg selv tilbake til Oprah Winfrey. For på denne måten kan de, med hele verden som vitne, be om Oprahs og vår alles tilgivelse.

Og kanskje også fortelle den sanne historien om hva som egentlig skjedde.