Samvittighet, gammeldagse holdninger og biologi

Feministene har solgt oss en løgn

Den kvikke leser har sikkert fanget noe av poenget med denne kommentaren, især når overskriften settes i lyset av debatten rundt essayet ”Why Women Still Can´t Have it All” av Anne Marie-Slaughter.

Vi har altså hørt at flere norske kvinner (og en mann) vil velge bort lederstillinger til fordel for et velfungerende arbeidsliv. Vi har hørt at fire av 20 rådmenn i Finnmark var kvinner for noe tid siden, og nå er det bare to. Vi også har sett likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstaviks utsagn: «nordmenn holder rotfast på gammeldagse holdninger».

Det siste kan god være riktig, men det kan såmenn også være galt. Jeg vet ikke, men jeg er likevel uenig i likestillings- og diskrimineringsombudets ovenstående utsagn.

Det ombudet øyensynlig har glemt, og som også mange andre (som har nedfelt 12 ukers øremerket foreldrepermisjon med barnet til far og seks uker til mor) har glemt, er biologi. Å nei, tenker kanskje de "moderneste" kvinner – som kanskje kombinerer barn og lederstillinger eller er likestillings- og diskrimineringsombud. Biologiargumentet igjen.

Men faktum er, for eksempel, at mor produserer morsmelk og det gjør ikke far. Slaughter kommer også inn på noe av det samme i sitt essay når hun skriver at hennes mann tok hovedvekten av arbeidet i hjemmet, men likevel ønsket hun heller å avslutte sin toppjobb for å konsentrere seg om familien. Hun sier også at utsagnet om at kvinner kan kombinere familie og krevende jobber like godt som menn, bygger på antakelsen at kvinner er like komfortable med å være vekk fra barna som det menn er. Biologi?

Et annet faktum er at essayet diskuterer noe helt annet enn det likestillings- og diskrimineringsombudet diskuterer. Essayet omhandler en elite i USA, mens ombudet refererer til vanlige norske kvinner og menns holdninger med ovenstående utsagn.

Slaughter diskuterer biologi og arbeidsgiveres holdninger – arbeidsgiver bør ta på seg skylden. Ombudet gir den alminnelige nordmann, og kanskje spesielt kvinnen, skylden. For biologien ...?

Å påføre norske kvinner og menn skyldfølelse for biologi er en farlig retning å gå. Jeg vil gå så langt som å si at det er likestillings- og diskrimineringsombudet som har en gammeldags holdning. ”Vi (…) står ganske rotfast på holdningene om hvem som har ansvaret hjemme og hvem som skal ha dårlig samvittighet dersom ikke alt er på stell”. Som innehaver av en (tid)krevende jobb kjenner jeg meg likevel ikke helt igjen.

Det finnes, uten at jeg har tall for det, mange familier hvor mannen tar ”sin” del eller mer av de hjemlige sysler, men når arbeidsmengden skal reduseres for å få kabalen til å gå opp, er det kvinnen som VIL gjøre dette. Biologi?

Hvorfor gi norske kvinner og menn dårlig samvittighet for sin biologiske arv? Og hvor er barnet i diskusjonen? Barnet trenger både mor og far, men det trenger også at mor og far er i balanse og er nærværende når de er sammen med det.

Da hjelper det ikke å dytte på folk dårlig samvittighet for sin biologi, men heller legge forholdene til rette slik at mor og far i fellesskap kan finne den løsningen som passer best for akkurat dem, deres barn og den samlede families følelser og behov.