Jens Stoltenberg (Ap) erklærte i Stortingets spørretime 15. februar at fastleger ikke har reservasjonsrett i abortsaker.
Stoltenberg overforenkler konflikten når han fremstiller den som et rent lege-pasientforhold. Han underslår glatt det objektive faktum at en tredje part er med i bildet – nemlig barnet. Barnet er anstøtsstenen som er blitt fornektet og gjort unevnelig siden abortloven ble vedtatt, men dets eksistens er empirisk ubestridelig.
Samvittighet handler om å søke sannhet, om å velge det gode og sky det onde, ut fra den kunnskap man har ervervet, i forståelse for at noen handlinger alltid er alvorlig utillatelige i seg selv, uansett hensikter og omstendigheter de er gjort under. Å ta ikke-truende og uskyldig menneskelig liv er en slik handling. Tilregnelighet og ansvar for handlingen kan imidlertid minskes, ja, forsvinne ved uvitenhet, uaktsomhet, tvang, frykt og andre psykiske og samfunnsbetingede faktorer.
Samvittighetsfriheten gjelder alle. Den må respekteres, også når samvittigheten bedømmer feil, for eksempel på grunn av uvitenhet. Eller når samfunnet ikke har lagt til rette for at folk skal få veiledningen de trenger for å opplyse sin samvittighet til å erkjenne og følge objektive moralnormer. Lovgivere og helsemyndigheter sitter langt på vei med hovedansvaret for at så mange kvinner velger abort.
Ærefrykt for livet
Reservasjonsretten handler om å utøve helsetjenester i dypeste ærefrykt for livet. Samvittigheten forbyr all befatning med prosesser som leder til å ta liv eller frata individer grunnleggende rettigheter, som å kjenne og få omsorg fra biologiske foreldre. Abortive prevensjonsmidler hører med i bildet. Reservasjonsretten er et viktig tegn på at vår tids kanskje vanskeligste etiske stridstema ikke er løst på en god måte.
Saken løses ikke ved å tvinge leger til å medvirke til abortpraksisen. De personlige kostnadene ved å leve under slikt press blir fort for høye. Forebygging av uplanlagte svangerskap er langt mer effektivt. Det skjer ved å lære unge ansvarlig omgang med sin seksualitet og et foreldreansvar som leves på barnets premisser, ikke på voksnes ønsketenkning.
Alvorlig brudd
Regjeringens utspill innebærer et svært alvorlig brudd på menneskerettighetene. Artikkel 30 gjør det klart at intet i Menneskerettighetserklæringen skal tolkes slik at det gir noen stat rett til å foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i erklæringen.
Regjeringens maktspråk gjør det lett å tenke at agendaen er å utradere retten til liv og til iboende menneskerettigheter fra den kollektive bevissthet. Vi må trist slå fast: Der samvittighetsfriheten ikke respekteres, er borgernes frihet en fiksjon! Men en regjering som bryter menneskerettighetene har ikke lenger legitimitet.
Kommentarer