Sats på regionale klimaavtaler

Klimaproblemet er en ekstrem utfordring. Nesten all økonomisk aktivitet gir klimautslipp. Utslippsreduksjoner koster her og nå, mens gevinsten primært går til kommende generasjoner. Selv land som ikke bidrar, får del i gevinsten. Ulikhet i velstandsnivå, sårbarhet, rensekostnader og historisk ansvar vanskeliggjør enighet om rettferdig byrdefordeling. Ingen overnasjonal myndighet finnes som kan redusere utslippene på alles vegne, eller håndheve eventuelle avtaler. Verdens land må simpelthen bli enige.

Ny klimaavtale

Iblant klarer de det. For eksempel underskrev de i 1992 FNs klimakonvensjon, der målet er "å oppnå stabilisering i konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren på et nivå som vil forhindre farlig menneskeskapt påvirkning av klimasystemet" (togradersmålet). En ny klimaavtale som skal nå dette målet må omfatte alle viktige land, inkludere mye mer ambisiøse utslippsmål enn i Kyoto-protokollen og oppnå god etterlevelse.

Selv med et moderat ambisjonsnivå greide Kyoto-landene ikke å enes om annet enn kraftløs håndheving. Forslag til effektiv håndheving finnes, men land som betviler egen evne eller vilje til å nå målet, vil garantert motsette seg slike forslag. Og skulle de likevel bli vedtatt, vil det svekke viljen til å godta ambisiøse utslippsmål. En effektiv og rettferdig global klimaavtale er derfor trolig uoppnåelig på mellomlang sikt.

Men alt er likevel ikke håpløst. Et lovende alternativ er å satse på regionale avtaler, spesielt der de kan forankres i sterke eksisterende institusjoner. Gode argumenter finnes også for klimatiltak i enkeltland, for eksempel hvis de medfører lavere energikostnader, høyere leveringssikkerhet, reduserte lokale miljøproblemer eller fremtidige konkurransefordeler.

Egne utslippskutt

Det kan altså være rasjonelt for Norge å gjøre en del hjemme. Det har vært politisk interesse for egne utslippskutt, men innsatsen er ikke i tråd med togradersmålet, som norske politikere stadig støtter. Slike kutt har systematisk blitt utsatt, fordi det er billigere å kutte utenlands. Men siden problemet er globalt, står også andre land foran store fremtidige kutt. Hvis disse landene tror på det samme målet, forventer de at prisen på CO₂-utslipp snart vil stige raskt. Da vil de neppe selge kvoter til Norge i år, når de kan tjene så mye mer på å selge dem neste år.

Konklusjonen er at norsk klimapolitikk er irrasjonell i den forstand at den politiske viljen til å redusere utslipp ikke samsvarer med kravene til togradersmålet, trass i signeringen av Klimakonvensjonen.

Norsk klimapolitikk bygger på at klimaproblemet må løses globalt. Forskning og erfaring viser at en effektiv global avtale er lite realistisk. Norge bør samarbeide med villige land, satse på regionale avtaler, bruke noe av pensjonsfondet til utvikling av klimavennlige teknologier og gjøre egen politikk forenlig med togradersmålet.