Det er på tide at både overvektige selv, offentlig og private behandlere tar inn over seg at overvekt er et svært komplekst helseproblem. Å tilby kirurgi uten omfattende oppfølging både før og etter operasjon er å lukke øynene for at overvektige er hele mennesker med livshistorier og handlingsmønstre som førte til overvekten. En slankeoperasjon kan sammenlignes med å bråbremse på en islagt motorvei. Noen dør på operasjonsbordet eller som følge av komplikasjoner knyttet til operasjonen i årene etterpå. De som overlever får det første året i lykkerus. Kiloene renner av uansett hva de spiser. Men en slankeoperasjon bidrar utelukkende til vektreduksjon. Den helbreder hverken vonde minner, finner nye venner, kjærester eller jobb.

Evig slankekur

Fra 1987 til i dag har vi i Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser møtt slankeopererte kvinner som fremdeles har eller har hatt spiseforstyrrelser; tanker, følelser og handlinger i forhold til mat og kropp som går ut over livskvalitet og fungering i hverdagen. Deres historier om overvekt og ulike typer behandling forteller oss at slankeoperasjoner bør være aller siste løsning når årsaken til overvekten er en spiseforstyrrelse.  

Etter en slankeoperasjon må mennesker som har brukt mat som erstatning for kjærlighet, som ikke kjenner fysisk sult og spiser boller etter frokost fordi det var en plakat på Deli de Luca som tilbød 3 for1, slutte med dette umiddelbart. De må begynne å leve regulerte fysiske liv, en slags evig slankekur. Vi kjenner igjen metoden fra slankeperioder med påfølgende sprekk og vektøkning. Hvordan skal de klare denne omleggingen – for resten av livet – bare fordi de er operert?

På kurs og i selvhjelpsgrupper forteller kvinner om traumer, overgrep, ensomhet og familier med stort fokus på ytre fasade. Maten er blitt en måte å mestre tilværelsen på. Spiseforstyrrelsen blir livbøyen de tar på seg når det er vanskelig å finne ut av hvordan det er mulig å ta fysisk og psykisk plass i eget liv. Overvektige med spiseforstyrrelser har bulimi, tvangsspising eller uspesifiserte spiseforstyrrelser. De utgjør mellom 80 og 90 prosent av alle med spiseforstyrrelser. Slanking er både en utløsende og opprettholdende årsak til spiseforstyrrelsen. Det er et faktum at jo-jo-slanking fører til overvekt. Overvekt kan være en konsekvens av spiseforstyrrelser.

Slanking er underholdning

Offentlig slanking av fete kropper er blitt underholdning på TV. Meldingen er klar, fett er feil. Vi styrkes i vår tro på at det under hengemager og digre rumper finnes en ekte, sunn og riktig utgave av den egentlige personen. Lykken over tapte kilo kringkastes til alle sofaslitere. IKS forstår at personer som har sittet stille, spist feil og for mye mat, vil ha nytte av endret kosthold og mer bevegelse, men overvektige som har en spiseforstyrrelse trenger mer enn trening og kostholdsveiledning.

Med begreper som diabetes, belastningsskader og tidlig død, tjener offentlig og private helsetilbydere penger på vår drøm om et lykkelig liv i en slank kropp. De foreskriver kosthold, trening og kirurgi. Denne endimensjonale  forståelsen av overvekt er skadelig for dem som bruker mat for å overleve som hele mennesker. En av de viktigste grunnene til at slankekurer ikke virker, er at vi spiser av andre grunner enn fysisk sult. Lyst på livet, behov for omsorg, og sinne oversettes til mat. Det vi ikke klarer å be om – se meg og hold rundt meg – ropes ut gjennom økende vekt. Det paradoksale med overvekt er at den pakker inn og setter grenser for omverden, samtidig som den gjør kroppen synlig.  Tilsynelatende helt frivillig spiser folk frossen mat, mat de ikke liker og mer enn kroppen tåler. Hadde det å gå opp eller ned i vekt utelukkende handlet om riktig kosthold, trening og viljestyrke, tviler vi på om spiseforstyrrelser hadde eksistert.

Vektovervåking

«Jeg burde fått olympisk medalje i slanking», sa en av våre kursdeltagere etter å ha fortalt at hun hadde tatt av mellom 10 og 15 kilo hvert år i 30 år. Målet var alltid det samme: Å bli slank en gang for alle. Da hun startet slankeøvelsen som tenåring veide hun 65 kilo fordelt på 160 cm. Nå veide hun godt over 130 kilo.

Mange av våre medlemmer ble utsatt for vektovervåking da de var små. Familie og venner delte ut dommer i full offentlighet – Ingen bløtkake til fete Anna. Hun feiret 5-årsdagen sin. Denne formen for straff og kontroll med barn vendes innover og blir til selvskading med mat. Mange av våre overvektige medlemmer var små jenter, som uavhengig av faktisk vekt, gradvis oppfattet at de var «feil» og så vekselvis trøstet og straffet seg selv med mat og destruktive indre stemmer:« jeg er feil, jeg skulle ikke vært her, jeg er stygg, etc.». Sammen med mat inntatt i smug, under dyner, i kott og med hodet i fryseren, er veien inn i en spiseforstyrrelse kort. Vi har stjålet mat og penger av venner, familie og i butikker for å dekke over opplevelsen av å være feil, ikke å ha rett til å spise – ikke å ha rett til livet.

Fortvilelse og skam

Offentlig spamming av overvektige er utbredt. I fortvilelsen over kiloene, skyldfølelsen og skammen over kroppen og raseriet over å være et speil for andres fortreffelighet eller viljestyrke, velger tvangsspisere den bedøvelsen de kjenner best – de spiser enda mer. Den midlertidige lettelsen matinntaket gir, dekker over smerten for en liten stund. Selvforakten måles på vekten dagen etter og løfter om ny slankekur og nye treningstimer inngås.

Overvekt bæres av mennesker. De er mye mer enn overvekten. Når behandling har hovedfokus på selve overvekten og kunnskap om mat og trening, risikerer den overvektige å opprettholde spiseforstyrrelsen. Konsekvensen kan bli at vekten øker fra andre året etter operasjonen. De som slutter å misbruke mat, men fortsatt har et sterkt indre psykisk sug etter noe å dempe eller dekke over følelser med, risikerer å bytte til andre former for misbruk i form av seksualitet, trening, shopping eller alkohol. I Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser ser vi at de som har tatt tak i spiseforstyrrelsen sin forut for operasjonen og fortsetter helbredelsesprosessen etter operasjonen, er bedre forberedt og klarer nedturen og omstillingen etter den første lykkerusen bedre.

De som tilbyr slankeoperasjoner er ansvarlig for å opplyse om at inngrepet er en nødløsning. Når sykelig overvektige med spiseforstyrrelser tilbys slankeoperasjon, er de også ansvarlige for å gi tilbud om tilstrekkelig helhetlig behandling før og etter inngrepet. Slik er det ikke i dag.