Sluttstrek for Europas eldste konflikt?

I DAG, SIDEN 2004, spenner en majestetisk hengebro over Korintbukta, som livslinje mellom Peloponnes og Hellas’ fastland. Under broen ligger havnebyen Naupaktos, i middelalderen kjent ved sitt latinske navn Lepanto.

Her sto i 1571 et veldig sjøslag mellom ottomanere og europeere som (med samtidige slag ved Malta) ble slutten på tyrkernes forsøk på å underlegge seg Europa. I trange farvann røk partene sammen med omtrent 300 skip på hver side. Slaget varte i fem timer og kostet minst 25000 livet, de fleste ottomanere. Den unge Cervantes var blant de sårede på europeisk side. Hans statue står i dag, litt bortgjemt, i Naupaktos’ gamle havn.

Striden mellom Vesten og Orienten var allerede da årtusengammel. I gresk mytologi var Europa en prinsesse fra det som nå er Libanon, som Zeus kidnappet. I neste runde kidnappet orientalerne den vakre Helena fra Sparta, datter av Zeus, med krigen mot Troja som følge, ca. 1200 f.Kr. Da perserkongen Darius ca. 490 f.Kr. invaderte Hellas, var det delvis som hevn for ødeleggelsen av Troja. Perserne ble slått tilbake ved Maraton og senere Salamis. I stedet ble det Aleksander den store som 150 år senere erobret Asia. Og slik har det siden bølget frem og tilbake, med for eksempel korstogene fra vest og maurernes erobring av Spania fra øst.

I dag går den gamle konfliktlinjen ved Tyrkias brohode i Europa vest for Istanbul, ved de greske øyene tett opp til Tyrkias kyst, ved våpenhvilelinjen tvers over Kypros, ved spenningen mellom muslimer og andre i Balkan, på kryss og tvers i Midtøsten, og, tilspisset, mellom Vesten og Iran.

Nå vil tyrkerne slutte seg til EU, men mange i Europa er redde for igjen å gå til sengs med orientalere.

Konfliktløsning har vært EUs storhet. Det gamle fiendskapet mellom Tyskland og Frankrike ble gjort til vennskap. Diktaturet i Vest-Europa ble forseglet som historie da Hellas, Portugal og Spania kom med. EU var med på å overvinne den kalde krigen ved å innlemme de tidligere Sovjet-satellittene, en prosess som fremdeles pågår.

Er dermed fredsprosjektet fullført, eller er det mer å gjøre? I en artikkel i The International Herald Tribune i september minner Martti Ahtisaari, Finlands tidligere president, om at EU for ti år siden aksepterte Tyrkia som formell kandidat til medlemskap.

Siden da har Tyrkia gjort store fremskritt i sitt lovverk og rettssystem. Grunnloven er demokratisert, dødsstraff avskaffet og menneskerettighetene styrket. Det er avspenning i forholdet til kurderne. Men mye av Europa (og USA) har rygget og svart negativt. Tyrkia beskrives i vestlig presse som et tilbakestående land og med et nærmest diktatorisk system. Tyrkerne har grunn til å se seg ydmyket, og reformprosessen er i fare. Det er vanskelig å ikke se et anstrøk av islamofobi i Europas frykt for tyrkerne.

Tyrkias medlemskap kan ikke fjernes fra dagsordenen og må enten aksepteres eller avvises. Sier Europa nei, slik for eksempel Frankrike vil, vil det være brutal beskjed om at sivilisasjonskonflikten er uløselig. Sier Europa ja, slik for eksempel britene vil, vil det representere et verdenshistorisk signal mot en ny opplysningstid med fred og samforstand mellom vest og øst, kristenhet og islam, Europa og Orienten.