Smilet i rettssalen

Ikke alle oppnår et ønsket gjensvar på sitt smil, som i den sangen vi sang i engelsktimen; ikke alle får et smil tilbake, og det hender at smil er av en karakter man ikke har lyst til å gi et gjensmil.

Norges mest omtalte smil, i verdensmålestokk kanskje bare slått av Mona Lisa – og i uttrykket ikke så helt ulikt, blir i det uendelige fortolket av eksperter og andre som bare er overens i sin negativitet. Jeg kjente ham en gang, en liten gutt, tre år, fire år, fem år med et nøyaktig likedan smil. Jeg var bare en halvstudert dame og kunne ikke på noen måte påta meg å definere et smils innerste vesen, men jeg syntes å se noe helt annet i den grimase barnet satte opp når han ikke fikk den verden han opplevde til å stemme overens med virkeligheten rundt seg, og jeg visste ikke bedre enn å se denne stivnede krusning rundt leppene som et forsvar.

Så hvor var dere den gang, hvor var alle dere som vet og kan og forstår og som så gjerne meddeler dere, hvor var dere da en liten gutt lærte seg å smile dette smilet? Tenk . . .  hvis dere hadde vist den samme iver den gang, vært like synlige . . . hvem vet, kanskje dere da hadde kunnet forhindre 77 grusomme mord og reddet et lite menneske fra seg selv.

Hvorfor peker vi ikke mot eget bryst, hvorfor retter vi ikke hatet, eller deler av det mot oss selv, alle vi som ikke gjorde noe, som lukket øynene for den nød vi ikke definerte som vår egen, men som ble det, 30 år senere?