Snever lønnskamp

Igjen har vi problemer med flyveledertjenesten i Norge. For noen uker siden var det forhandlingsbrudd og mulig streik. I disse dager er det mangel på folk, og Avinor klarer ikke å fylle opp vaktlistene. Dette til tross for bedre flyvelederbemanning enn noen gang, og endog med et eget tariffestet såkalt «stabiliseringstillegg» for å stimulere til ekstra innsats. Flyvelederne som gruppe har aldri vært i streik og lønnskampen har tradisjonelt foregått i det skjulte, gjerne med svekket vilje til å ta overtid og udokumenterbart høyere sykefravær enn vanlig. Store uregelmessigheter i flytrafikken har vært resultatet hver gang, og staten som eier gir som regel etter med store lønnstillegg. Bildet har gjentatt seg jevnlig, med det resultat at flyvelederprofesjonen er av de best betalte i offentlig sektor. Med det siste lønnsoppgjøret ligger årslønnen i snitt på ca. én million kroner (inkludert faste tillegg) før overtidsgodtgjørelse.

Fordervelig produkt

Ikke bare blir lufttrafikktjenesten dyr, men den blir ekstremt sårbar. Avinor har monopol, men det er de reisende og flyselskapene som uskyldig tredjepart som blir skadelidende når flyvelederne ikke fungerer. Flyselskapene selger et fordervelig produkt, og i en konkurranseutsatt næring kan du ikke øke prisene i etterkant. Det kan derimot den statlige monopolisten Avinor hvor det er eieren selv som fastsetter luftfartsavgiftene. Slik blir sterke samfunnsinteresser gissel for en snever lønnskamp, og problemet dukker opp med tre-fire års mellomrom.

Hvor lenge skal vi leve med dette? Vi puster lettet ut hver gang vi kommer gjennom en ny økt, og håper problemet aldri skal dukke opp igjen. Det gjør det, og vi er like uforberedt hver gang.

EU styrer utviklingen

Tiden er overmoden for en fullstendig omorganisering av flysikringstjenesten. EU har forstått dette, og har laget en plan for forenkling og konkurranseutsetting. I Norge har det ennå ikke gått opp for myndighetene at dette krever en strategisk omstilling. Neste steg er et åpenbart behov for å skille ut lufttrafikktjenesten i et eget selskap. Tårntjenesten kan konkurranseutsettes umiddelbart, noe man allerede har gjort i Sverige. Man kan legge ned to av tre flykontrollsentraler, og bare med det har man «plutselig» mer enn nok av flyveledere. Man kan ikke la flyvelederne selv diktere organisering og teknologi, slik typografer og heismontører gjorde i mange år. Skulle det likevel være behov for flere i tårnet, så står utenlandske selskaper klare med et kostnadsnivå langt under vårt. EU har bestemt at kostnadene skal halveres innen 2020. Skal vi få til det, må vi faktisk gjøre noe nå.

EU styrer utviklingen, og vi kan enten tilpasse oss, eller om noen år risikere å sitte med en helt avleggs virksomhet. NHO Luftfart etterlyser handlekraft fra samferdselsministeren.