Innstilt. Hvert år inviterer Det svenske akademi professorer fra hele verden til å innstille en kandidat til Nobelprisen i litteratur. Når de mottar invitasjonen, får de beskjed om ikke å offentliggjøre sin kandidat.
Men som en reaksjon på at det mektige medlemmet av akademiet, Horace Engdahl, i fjor anklaget amerikansk litteratur for å være provinsiell, har den danske professoren Anne-Marie Mai valgt å gå ut offentlig og fortelle at hun har innstilt Bob Dylan til årets Nobelpris i litteratur. Samtidig slår hun fast at mange av hennes kolleger har gjort det samme.
Et puritansk litteratursyn.
I en kronikk i Politiken skriver Anne-Marie Mai at Horace Engdahls argumenter tyder på et puritansk litteratursyn, som aldri vil kunne anerkjenne Dylans poetisk-litterære genialitet og forstå at han faktisk levendegjør bildet av dikteren på Nobel-medaljen, der en mann sitter under et laurbærtre og lyttende skriver ned musens sang.
Slik ser medaljen ut, men prisen har aldri gått til en låtskriver på grunn av en eller annen verdensfjern idé om at diktning er noe som står i en bok – og at en låtskrivers diktning først kommer til sin rett når den synges. Men det er ikke noe argument, for Dylans sangtekster er dikt, som kan oppleves med eller uten fremførelse.
Den samme innvendingen kan man ha mot dramatikeren Harold Pinter, som vant prisen i 2005. Hans diktning kommer jo også til sin rett først når den oppføres, og skuespillerne gir den liv. Og slik Pinters stykker har vært åpne for utallige fortolkninger, har også Dylan bevist at hans diktning tåler å bli fortolket igjen og igjen av andre – på Dylancovers.com er det registrert mer enn 27 000 offisielt utgitte coverversjoner av sangene hans.
Direkte til nåtiden.
Anne-Marie Mai skriver at Bob Dylan har ført diktningen tilbake til dens kilder i det musiske og klanglige, og at han samtidig har gjort diktningen til en kunstnerisk uttrykksform som taler direkte til nåtiden: «Han viderefører eksperimenterende romantiske og modernistiske tradisjoner i verdenslitteraturen og forener dem med et folkelig uttrykk. Han er en dikter i den gamle trubadurtradisjonen; han er salmist og epiker, men han er også modernist og samtidspoet.»
Det ville være en opplevelse å kunne lytte til de høye herrer og damer i akademiet når de diskuterer om Bob Dylan nå også er en ekte dikter. Han er jo rockemusiker, en evig turnerende spillemann. Man kan vel ikke gi Nobelprisen i litteratur til en som spiller på gitar og synger: How does it feel/ To be on your own/ With no direction home/ Like a complete unknown/ Like a rolling stone?
Tidene skifter.
Akademiets medlemmer kunne med fordel begynne med å se på hva den 22 år gamle Dylan noterte i 1963: Come gather ’round people/ Wherever you roam/ And admit that the waters/ Around you have grown/ And accept it that soon/ You’ll be drenched to the bone./ If your time to you/ Is worth savin’/ Then you better start swimmin’/ Or you’ll sink like a stone/ For the times they are a-changin’.
Da Dylan skrev sin mest berømte sang, hadde han allerede en lang rekke udødelige folkeviser og protestsanger på samvittigheten: Blowin’ In The Wind, A Hard Rain’s A-gonna Fall, Ballad of Hollis Brown, Masters of War, With God on Our Side, Only a Pawn in Their Game, When the Ship Comes In, The Lonesome Death of Hattie Carroll. For bare å nevne noen få.
Musens sanger.
Den som tror at Bob Dylan ikke ville sette pris på akademiets anerkjennelse, tar feil. Allerede som ganske ung var han ekstremt ambisiøs og ville tas alvorlig som dikter. Han levde ut Rimbauds krav til dikteren om å forstyrre alle sanser for å gjøre seg til en seer og skrev sanger som Chimes of Freedom og Mr. Tambourine Man og diktsamlingen Tarantula. Og fra 1965-66 fikk han for alvor det travelt med å skrive ned musens sanger: Subterranean Homesick Blues, Love Minus Zero/No Limit, It’s All Over Now, Baby Blue, Maggie’s Farm, Like a Rolling Stone, Desolation Row, Highway 61 Revisited, Ballad of a Thin Man, Visions of Johanna, Just Like a Woman.
Etter Like a Rolling Stone innså han at han ikke trengte å skrive bøker for å være dikter. Alt han hadde å si, kunne uttrykkes i sangene – om nødvendig måtte han finne opp en ny type sang, og det gjorde han. Med de tre verkene han spilte inn på midten av 1960-tallet – Bringing It All Back Home, Highway 61 Revisited og Blonde On Blonde – revolusjonerte han sangdiktningen.
Kunst på en jukeboks.
Dylan ville spre skjønnhet til så mange som mulig. Det var en kunstnerisk utfordring å finne ut om stor kunst kunne skapes på en jukeboks, og han beviste at det var mulig. I de 43 årene som har gått siden Blonde On Blonde, har Dylan fortsatt å lage sanger av stor skjønnhet: I Shall Be Released, All Along the Watchtower, Lay Lady Lay, Knockin’ On Heaven’s Door, Tangled Up in Blue, Simple Twist of Faith, Shelter from the Storm, Slow Train, I Believe in You, Every Grain of Sand, Jokerman, Blind Willie McTell, Most of the Time, Love Sick, Not Dark Yet, Highlands, Mississippi.
Mer enn 600 sanger er det blitt, og spørsmålet er ikke om Bob Dylan fortjener prisen. Spørsmålet er når Det svenske akademi skal innse at tidene forandrer seg og tar et oppgjør med sin elitære forestilling om at populærkultur ikke kan være kunst. Og den mest effektive måten er å gi prisen til en dikter som har vist seg å ha universell gjennomslagskraft for stadig nye generasjoner gjennom en karrière som strekker seg over nesten et halvt århundre.
Kulturell verdi.
Det er tatt mange dårlige beslutninger i Nobelprisens historie – også i nyere tid. At teatermannen Dario Fo fikk prisen i 1997, mens Ingmar Bergman aldri fikk den, er en katastrofe. Dario Fo har hatt betydning for teaterhistorien, men noen stor dikter er han ikke. Ingmar Bergman var ikke bare filmdikter, han var også dikter når det gjaldt å uttrykke seg med ord. Og det må nesten være kriteriet for en litterær pris: Er vedkommende en ordkunstner eller ikke.
Det er fint at Det svenske akademi ser det som sin oppgave å grave obskure forfatterskap frem fra glemselen, som de gjorde i fjor med J.M.G. Le Clézio, eller da de ga prisen til den totalt ukjente polske dikteren Szymborska i 1996.
Men dersom Nobelprisen i litteratur ikke skal miste sin betydning, må den så vidt mulig gå til en forfatter eller dikter med en kulturell verdi som når ut over snevre akademiske sirkler.
Oversatt av Unni Wenche Grønvold
Kommentarer