OPPRØR. Våren 1989 var Beijing i opprør. Et bølgende folkehav okkuperte Den himmelske freds plass i nesten tre måneder. "Gi oss brød og rettferdighet!" sto det skrevet på et av bannerne. I dette havet bodde Yu Dongyue, og 23. mai - tre dager etter at regjeringen hadde innført unntakstilstand - tok han sakene i egne hender. Med stor presisjon rammet han formann Mao midt på nesen, for bare å bli overfalt av sivilt politi og ført bort.

Varm takk.

Yu Dongyue er blitt 38 år gammel. Ennå er livet verdt å leve, og straks han føler seg frisk nok, bør han sende en varm takk til en amerikansk mester i stille diplomati. Like lenge som Yu har sittet i fengsel, har John Kamm arbeidet for Kinas politiske fanger. På 1980-tallet var han en fremgangsrik forretningsmann med base i Hongkong. Han badet i dollar, og hadde han villet, kunne han ha levd i pur luksus resten av livet.

Stiftelse.

I stedet forlot han direktørstillingen i Occidental Chemical Corporation og opprettet Dui Hua, en stiftelse som skulle bistå Kinas talløse, og ikke minst navnløse, forfulgte. Dui Hua betyr "dialog", og det er nettopp det Kamm har gjort til sin spesialitet. Stadig er han på reise i Kina, ikke med et haleheng av journalister etter seg, men alene. Stillferdig oppsøker han maktens menn, og velorienterte som de er, vet de at den samme Kamm har gode kontakter i Bush-administrasjonen. Slikt blir det gjerne resultater av.

Stor database.

John Kamm tror at Kina har 15 000- 25 000 politiske og religiøse fanger. I stiftelsens database, som stadig vokser, finnes 11 000 navn. Staben i Dui Hua har klart å identifisere dem ved å finlese kinesiske aviser og blader, ved å lytte til radiosendinger og scanne et stort antall Internett-sider. "En navnløs fange er sjanseløs," sier Kamm. "Men straks han har fått et navn, er det håp."Kamms brune stresskoffert er full av navn, og hver gang han åpner den, i Beijing, Shanghai eller Guangzhou, tenner han et håp. Men utfallet er aldri gitt. Det kinesiske byråkratiet er en treg materie, og mang en gang har han reist skuffet hjem. Men noen ganger har han, som han selv sier, "smilt hele veien til San Francisco". Som da han medvirket til løslatelsen av Rebiya Kadeer, en sterk og frittalende muslimsk kvinne, for halvannet år siden. Kadeer ble tildelt Raftoprisen i 2004.

Mange lider.

Ingen kan bestride at det skjer mye positivt i Kina. Alle piler peker oppover, og folk flest får et stadig større privat rom å være i. Men det politiske systemet er det samme som før, og mange lider ufortjent. Kamm mener at halvparten av fangene som Dui Hua har registrert, sitter inne på grunn av sin påståtte tilknytning til den forbudte Falun Gong-bevegelsen. De fleste av fengselsfuglene fra 1989 er løslatt, men 70-80 personer fortsetter å sone bak murene.

Fri, men . . .

Nå kan Yu Dongyue endelig puste fritt. Skjønt kan han det? Moren forteller at fengselstorturistene har gjort ham sinnssyk, og selv om hun nå er glad, gruer hun seg til å få ham hjem: "Han kan bli en stor byrde for oss."