Større håp for asylbarna

DET BLIR ingen endringer i lover eller forskrifter om asylbarnas situasjon, men likevel blir det lagt opp til at flere av barna skal få bli i Norge. Dette er hovedinnholdet i stortingsmeldingen om barn på flukt som etter alt å dømme legges frem i dag.

Budskapet fra Regjeringen er at Utlendingsnemnda (UNE) skal ta mer hensyn til barnas beste i saker som gjelder asylbarn med avslag på søknad om opphold. Dermed kan flere få bli til tross for at det ikke skal gis amnesti eller at selve lovverket mykes opp.

REGJERINGEN vil «tydeliggjøre» at barnas beste skal tillegges stor vekt. I dette må det ligge en innrømmelse av at dagens praksis har fått uønskede og utilsiktede konsekvenser for barn.

Det har vært hard tautrekking mellom regjeringspartiene i denne saken, noe som også reflekteres i de uttalelsene som er gitt. Mens barne- og likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen (SV) mener meldingen vil føre til betydelige lempelser og større raushet, gir justisminister Grete Faremo (Ap) inntrykk av at bare en forsiktig justering er på trappene.

Uttrykksmåten er i tråd med de to partienes ulike syn i asyl- og flyktningepolitikken. Det er tydelig at meldingen er et resultat av politiske kompromisser.

Så langt ser det ut til at Regjeringen har landet denne betente saken på en god måte. Men det avgjørende er hvordan den blir fulgt opp i praksis. Norge må føre en streng og forutsigbar asyl- og flyktningepolitikk. Samtidig må man aldri miste av syne at det handler om enkeltindivider. Derfor må det være rom for skjønn i hver enkelt sak.

DILEMMAENE er reelle. Asylsøkere kan skyve barn foran seg i treneringen av et avslag, vel vitende om at jo lenger familien er her, desto sterkere blir barnets tilknytning til landet. Samtidig vet vi at barna er i Norge som følge av foreldrenes beslutninger, ikke som resultat av egne valg.

Når Regjeringen nå signaliserer at barnas beste skal tillegges større vekt, må det innebære at såkalt innvandringsregulerende hensyn tones ned i disse sakene. Det betyr at FNs barnekonvensjon, som er en innarbeidet del av norsk menneskerettslovgivning, får større tyngde.

Konvensjonen slår fast at barnas beste skal være et grunnleggende hensyn i alle beslutninger som angår dem. Når et barn har opparbeidet sterk tilknytning til Norge som følge av lang botid og skolegang, må dette ha selvstendig betydning uavhengig av bakgrunnen for at det er blitt slik.

DETTE GJENNOMSLAGET for tankegangen i FNs barnekonvensjon støtter vi full ut. Alt tyder på at innvandringsregulerende hensyn har fått veie så tungt at det har utfordret humanitære prinsipper og gått ut over barn på en utilbørlig måte.

Slik kan det ikke være i Norge. Regjeringen ser ut til å ha kommet til samme konklusjon med de praksisendringer som nå varsles.