REGJERINGEN HAR LENGE forsøkt å flytte NATOs fokus mot nord og har lansert et såkalt «nærområdeinitiativ». I realiteten dreier dette seg om å flytte tyngdepunktet for NATO tilbake til alliansens territorium og dets nære naboskap, for vårt vedkommende nordområdene. Det betones at om alliansen skulle miste sin troverdighet forankret i artikkel 5 om gjensidig støtte ved et angrep, vil den miste sin betydning. NATO må derfor avskrekke ved å ha troverdig militærmakt i nærområdene.

Så langt ukontroversielt. Ingen medlemsland i NATO ønsker å svekke art. 5. Men analysen som bl.a. forsvarsminister Faremo nylig presenterte i Oslo Militære Samfund, inneholder nye sikkerhetspolitiske signaler som er kontroversielle. Disse er ikke veldig direkte uttalt, men bærer bud om et ønske om en retur til et regionalt, territorielt NATO. Dessuten passer utspillene med regjeringskompromisset: Svakest mulig betoning av krigføringen i Afghanistan og mest mulig fokus på nordområdene, der selv SV og Sp er sterkt opptatt av nasjonale interesser og at Forsvaret aksepteres brukt til å fremme dem. Disse to partier er meget skeptiske til internasjonale operasjoner, også de som er humanitære intervensjoner, men omfavner politisk realisme når det gjelder norske interesser.

Den nye norske NATO-politikken er konservativ i sin nedtoning av globaliseringens nye trusler, men passer perfekt med Regjeringens plattform. Men som strategi er dette svakt, for det utelater det strategiske dilemma vi har som småstat: Hvordan beholde USAs interesse dersom vi ikke bidrar i kampen mot internasjonal terrorisme i Afpak? Selv om vi er oss selv nok sikkerhetspolitisk og overlater til andre å ordne opp med hensyn til dette prekære problemet, er det ikke strategisk smart å snakke ned ISAF og snakke opp nord; med mindre vi selv øker forsvarsbudsjettet så mye at vi kan ivareta sikkerheten i nord på egen hånd.

Mitt anliggende er ikke innenrikspolitikk, men sikkerhetspolitikk. Statsrådens tale har noen besynderlige elementer: Ute settes opp mot hjemme, og det påstås at utekapasiteter militært sett ikke lenger er hjemmekapasiteter. Hittil har doktrinen vært motsatt: Alle kapasiteter skal kunne brukes både ute og hjemme, selv om nasjonale behov skal dimensjonere dem. Videre har det vært allment forstått at vår egen sikkerhet i nord er helt avhengig av alliert interesse og støtte, hvilket betinger at vi bidrar der allierte er, som i ISAF. Art. 5 er bare troverdig dersom USA er fullt ut engasjert i NATO, ikke ellers. Ved å flytte fokus til nærområdene oppnår man lett det motsatte: At de land som gjør dette fremfor å bidra i Afghanistan, blir marginalisert, og dette bidrar også til NATOs marginalisering.

Men som sagt ligger nok hunden begravet i norsk innenrikspolitisk jord: Fokuset på nærområdene oppstilles som et alternativ til uteoppdrag som ISAF og ikke som det komplement det bør være. Men hvis NATO ikke vil ta i tu med strategisk terror, vil NATO blir marginalisert i favør av koalisjoner av villige. Den norske strategien for å «flytte hjem» er derfor en dårlig strategi ut fra sikkerhetspolitiske parametre, men den gjør nytten innenrikspolitisk: Det blir fred i Regjeringen.