Svarer med angrep

Kritikken vi får fra Attiq Sohail 11. juli er typisk for motstanden vi møter når aspekter ved den kollektivistiske kulturen kritiseres. Man går i forsvar, benekter at problemene i det hele tatt eksisterer, og går heller til angrep på den vestlige kulturen. Logikken er som følger: Da det jo er utfordringer i den norske kulturen som følge av høy skilsmisserate, skal man ikke kunne påpeke at mange lider under ufrivillige ekteskap i innvandrermiljøer. Vi er enige med Sohail i at det finnes utfordringer knyttet til de høye skilsmissetallene i Norge. Dette er en debatt vi gjerne er med på å ta. Men det at skilsmissebarn sliter, er ikke noe argument for å overse andre grupper barn som har det vanskelig.

Det er interessant at Sohail velger å kalle våre fremstillinger anekdoter. Vi uttaler oss på bakgrunn av kompetanse vi har opparbeidet oss gjennom flere års klinisk arbeid med problematikk knyttet til tvangsekteskap, familievold og etnisitet. Vi mener ikke at alle migrasjonsekteskap ender dårlig opp eller at alle kjærlighetsekteskapene ender godt. Vi møter mange triste skjebner på jobb også fra frivillig arrangerte ekteskap. Vi er ikke ute etter å stigmatisere eller "ta" noen.

Vi er hjelpere som er bekymret for barn som lider. Vi møter barn som lever i hjem hvor de læres opp til at deres behov og meninger er mindre verdt enn foreldrenes. Hvor de fra tidlig av læres opp til å være oversensitive overfor familiens behov og undersensitive overfor sine egne. Barn som aldri blir stilt spørsmålet: Hva er det du vil? Vi møter menn og kvinner som lever i forferdelige ekteskap hvor de ikke kan velge å gå. På Enerhaugen familievernkontor kommer vi daglig i kontakt med mennesker som lever slike ulykkelige liv. Som hjelpere er vi opptatt av at de vi kommer i kontakt med skal få tilført økt livskvalitet i hverdagen.

Det er interessant at det å sette kritisk søkelys på utfordringer i minoritetsmiljøene tolkes som den totale avvisning av den kollektivistiske kulturen. Det er beklagelig at det tegnes et sort-hvitt bilde av virkeligheten. Å benekte at problemene eksisterer vil ikke føre til at de forsvinner. Debatten krever åpenhet fra representanter som tør å være ærlige med seg selv, istedenfor å gå i hver sin skyttergrav.