Når Folkehelseinstituttet nå nedjusterer prognosene for svineinfluensaens utbredelse og konsekvenser, er det først og fremst en gledelig nyhet for alle som har vært engstelige for at de skulle bli syke eller til og med dø av svineriet. Også for samfunnet, som var forespeilet at hjulene ville gå rimelig tregt i lange perioder, og for helsetjenesten, som fryktet storinnrykk av smittede nordmenn, er meldingen positiv. Samtidig som det nå slås fast at pandemien etter alt å dømme ikke blir så dramatisk som antatt, kommer meldingen om at en 42 år gammel kvinne i Lørenskog trolig er død av svineinfluensa. I forrige uke ble det fastslått at en danske døde av epidemien mens han oppholdt seg her i landet.
Dødsfallene viser at influensaen er alvorlig. Nye prognoser betyr ikke at faren for pandemi er over, og at leg og lærd kan glemme det hele. Det kan vise seg å bli farlig. Spesielt må helsetjenesten opprettholde sin beredskap, og fortsatt ha lav terskel for innleggelse av pasienter med mistanke om komplikasjoner.
Flere eksempler på at smittede pasienter er blitt avvist på legevakt og sykehus, tyder på at ikke alt fungerer som det skal. Blant annet gransker Fylkeslegen i Oslo og Akershus omstendighetene rundt kvinnen som døde i helgen. Det hjelper lite at sentrale helsemyndigheter lover lav terskel for legehjelp og sykehusinnleggelse, hvis det ikke følges opp i møtet med den enkelte pasient.
Allmennlege Kåre Reiten i Stavanger har et godt poeng når han i NRKDagsnytt i går forteller at annen alvorlig sykdom er blitt oversett fordi han fulgte myndighetenes råd om ikke å undersøke pasienter med symptomer på svineinfluensa, men heller ba dem holde seg hjemme for ikke å smitte andre. Nå skal det riktignok sies at legen har ansvar for å utvise medisinsk skjønn i sin kontakt med den enkelte pasient. Likevel er dette et eksempel på uheldige konsekvenser som kan følge av en svært intensiv plan for smitteforebygging.
Fra ulikt hold er det hevdet at helsemyndighetene har gått for langt i å svartmale situasjonen, og at det er brukt unødig mye penger på en beredskap vi kanskje ikke trenger. Uansett om man er enig kritikken, er det all grunn til å kikke de ansvarlige og pengebruken nærmere i kortene. Det er ikke sikkert at alt som er gjort har vært det smarteste, eller at gjennomføringen på alle nivåer i helsetjenesten har vært god nok.
Forventninger.
Det er imidlertid ingen grunn til å trekke på smilebåndet og tenke: Hvor feil er det mulig å ta? Og ikke minst hva har feilvurderingene kostet? For beredskapen som ble iverksatt etter at Verden helseorganisasjon (WHO) slo alarm 24. april, har vært massiv – og det med rette. Det ville vært uansvarlig av norske helsemyndigheter ikke å slå på stortrommen når WHO så til de grader gjorde nettopp det i noen hektiske mai-uker. Fra organisasjonen i Genève ga man den kommende pandemien nest øverste beredskapsnivå. Det skjer ikke ofte, og må tas på ytterste alvor.
At et rikt land med en god helsetjeneste da tar sine forholdsregler, forventer alle vi som bor her. Kritikken ville blitt knallhard mot de ansvarlige hvis beredskapen i ettertid viste seg å være for dårlig. Ingen visste særlig mye om hva man egentlig sto overfor da alarmen gikk. Basert på noen erfaringer fra Storbritannia ble det estimert at 1,4 millioner nordmenn ville bli syke, 400000 måtte oppsøke lege, 14000 måtte på sykehus, og 3000 av dem ville trenge intensivbehandling. Disse tallene la grunnlaget for det veivalget norske helsemyndigheter tok.
Målet var å begrense smitten mest mulig, og samtidig sørge for at alle som ble smittet, fikk den helsehjelpen de trengte. Det ble kjøpt inn vaksiner for 650 millioner kroner. Og det er skaffet til veie et betydelig antall respiratorer og annet teknisk utstyr til landets sykehus. I hurtigtogsfart er det laget landsomfattende kampanjer om håndvask og andre hygieniske tiltak for å forebygge pandemien, og det er gjennom mediene gitt nesten daglig informasjon om tingens tilstand.
Folk har gått mann av huse for å sikre seg håndvask med sprit. Skoler, barnehager og arbeidsplasser har fokusert på håndvask. Aldri har store og små vasket hendene oftere og mer grundig enn nå. Den ungarske legen Ignaz Phillipp Semmelweis viste allerede i 1847 at smitte via urene hender var et helseproblem. Hans råd om håndvask er like viktige i det infeksjonsforebyggende arbeidet nå som da. Kanskje er fokuset på håndvask noe av forklaringen på at svineinfluensaen ikke har spredt seg som ild i tørt gress.
Vi vet i dag noe mer enn for tre måneder siden, men ikke alt. Det er nå sannsynlig at færre vil bli smittet, alvorlig syke og eventuelt dø. At pandemitrusselen er hausset opp av WHO og norske helsemyndigheter, godt hjulpet av en presse med sans for store overskrifter og dramatikk, er lett å hevde i etterpåklokskapens lys. Men fasiten har vi ikke, og historien kan ikke skrives før faren for smitte er helt over.
Følg Anne Hafstad på Twitter.com/AnneHafstad
Kommentarer