MAN LESER til stadighet om folk som utånder før de kommer på sykehus. Langt flere dør før de kommer ut. Sykehusinnleggelse er ganske enkelt en av de vanligste livsutganger som finnes."Jeg tror det er akkurat passe at norske leger avliver hundre mennesker om dagen", uttalte professor i sosialmedisin, Per Fugelli, tidligere i høst.Med dette tall romsterende i hodet, stilte jeg mitt legeme til disposisjon for legevitenskapen i tre døgn.

Moderate forventninger.

Jeg ble innlagt for såkalt utredning til nyretransplantasjon. Fra andre livsområder vet man at utredning er noe som iverksettes når det råder bred enighet om at man ikke ønsker å foreta seg noe som helst. Klimaforandringene på planeten utredes for eksempel til stadighet, uten at noen tiltak iverksettes.Slik sett var mine forventninger svært moderate.De undersøkte virkelig min kropp på alle bauger og kanter. Jeg ble gjenstand for så vel magnettomografi som gastroskopi. Man har undersøkt mitt hjerte, mine lunger, mine tenner og mine ulike kretsløp. Ikke mindre enn 16 blodprøver ble tatt i løpet av de tre dagene. Det ble avdekket at jeg lider av tre sykdommer som jeg hittil ikke har visst om. Jeg følte meg hensatt til et restesalg i diagnosenes lumre verden. Ta fire - betal for en.For så vidt fikk jeg erfare sannhetsgehalten i dette at menn ofte neglisjerer sine sykdomstegn. Det føyer seg inn i rekken av mannlige kontaktproblemer at vi heller ikke har kontakt med våre egne kropper.Selv om jeg fortsatt både er oppegående og arbeidsfør, insisterte de ansvarlige på at jeg skulle legges i en seng og trilles av to personer fra undersøkelse til undersøkelse i de ulike etasjer. En avsindig ressursbruk sett i lys av at helsevesenet hevder å mangle så vel personell som sengeplasser."Ventingen er ofte det verste", står det å lese i alt som finnes av soldathåndbøker. Av mine 72 timer som innlagt pasient, gikk 68 med til å vente.

Håpløs organisering.

Samtlige undersøkelser kunne med god margin vært unnagjort på fire timer. Isteden klarte man å bruke tre døgn. Hvilket i høy grad må antas å forklare hvorfor et av verdens rikeste land, med en av verdens minste befolkninger og et av verdens dyreste helsevesener, klarer å betjene sykdomsrammede mennesker såpass dårlig.Det skorter hverken på vennlighet, midler eller personell. Problemet består i en håpløs organisering. Systemet virker rett og slett ikke.I skrivende stund er det halvannen måned siden jeg ble utskrevet. Ingen har hittil fortalt meg et kløvet ord om hva man har funnet ut når det gjelder min nyrestatus. Jeg har vært til undersøkelse i tre døgn, og vet fremdeles ingenting mer enn jeg visste fra før. Til gjengjeld har jeg etter utskrivelsen mottatt to separate brev fra Sykehuset i Vestfold hvor man høytidelig ønsker meg velkommen som pasient.

Uvitende om innleggelsen.

Så lurer man ikke bare på om de har mistet journalen og surret bort samtlige testresultater. Det kan virke som de ikke har fått med seg at jeg har vært innlagt i det hele tatt. I forrige uke ringte jeg til sykehuset for å høre om det kunne la seg gjøre å samtale med den aktuelle overlegen. Jo, det skulle absolutt la seg gjøre. Ikke noe problem i det hele tatt.Det er bare for meg å møte opp på sykehuset i slutten av januar til neste år.