Syke hverdagshelter!

Når sykdom rammer, for en kortere eller lengre periode, kan det være en stor utfordring å takle at livet plutselig blir annerledes.

I Aftenposten nylig forteller lege Maria Gjerpe hvordan hun våren 2009 gikk fra å være lege til å bli pasient. I sin kronikk skriver hun at det er på tide å male et annet bilde av de langtidssykmeldte, enn det vi har sett i samfunnsdebatten hittil: En debatt hun mener i altfor stor grad har vært styrt av at "du er din egen lykkes smed, din egen helbreder og om du ikke er noe særlig tess er det din egen feil og vi er ikke så veldig interessert i deg". "Det er vel ikke der vi skal være, er det vel?", spør Gjerpe i sin kronikk. Nei, det er ikke der vi skal være.

"Hvorfor akkurat meg?" Alle som har opplevd å bli langvarig syk, kjenner trolig spørsmålet.

Uflaks årsak til sykdom

Nylig leste jeg en bok basert på en norsk doktorgradsavhandling som jeg synes kaster et interessant lys over spørsmålet om hvorfor vi blir syke. Boken heter Uflaks, er skrevet av legen Ståle Fredriksen, og i den slår han fast at nettopp uflaks eller tilfeldigheter er den viktigste årsak til nesten all sykdom.

Han fremhever for eksempel at ingen av oss har kontroll over to av de viktigste faktorene som påvirker helsen vår, nemlig gener og oppvekst. Og, hvem kan vel gardere seg helt mot en ulykke?

Fredriksen skriver videre, at uflaks ikke står for noe "mystisk". Og han presiserer selvfølgelig at det ikke er slik at årsakene til nesten alle sykdommer er ukjent. Sykdommer som oppstår på grunn av uflaks, oppstår gjennom helt vanlige årsaksmekanismer, som for eksempel en celleforandring, en infeksjon, en forkalking eller en ulykke.

Har ikke kontroll

Fredriksen mener bare at vi selv ikke har kontroll over disse årsakene. Og i boken tar han derfor et oppgjør med tanken om at syke mennesker er skyld i sin egen sykdom.

Vi lever i en tid hvor vi lett kan få inntrykk av at god helse er opp til oss selv. Og at det er mulig å ha full kontroll, være fri for sykdom og kunne leve lenge, bare vi trener nok, spiser riktig og stumper røyken. Ukeblader, aviser og medier generelt elsker jo å fortelle oss at vi kan styre vår egen helse.

Vi kan og bør bidra til et friskere liv igjennom måten vi lever på; ved å spise sunt, minimere stress i dagliglivet, trene og leve harmonisk. Men vi må være klar over at vi bare til en viss grad kan bidra til god helse.

Fredriksen konkluderer med at det både er meningsløst og uheldig å pålegge den enkelte det fulle og hele ansvar for sin egen helse. Og, ikke minst, er det meningsløst å gi oss inntrykk av at vi kan leve et liv uten sykdom, bare vi gjør alt riktig. En slik holdning er med på å gjøre samfunnet hardt og ubarmhjertig.

Kampen mot sykdom er ofte en stille kamp, som i stor grad er usynlig. Det er derfor med god grunn vi skal applaudere og være stolte av mennesker som strever i møtet med sykdom. For det er uten tvil, en beundringsverdig innsats, det å kjempe, for å mestre motgang i livet.