KUNNGJØRINGEN i helgen om at observatørene fra Den arabiske liga inntil videre innstiller virksomheten, er det hittil tydeligste utslaget av maktesløsheten som det internasjonale samfunn viser overfor tragedien i Syria.
Mellom 5000 og 6000 mennesker har mistet livet siden uroen i landet begynte i mars i fjor. Dette er forsiktig statistikk samlet inn av FN. Det er ikke vanskelig å finne langt høyere anslag over drepte.
Utviklingen peker ubønnhørlig i retning av en borgerkrig i fullt omfang. Rommet for forhandlinger har aldri vært stort, men ser nå ut til å være mindre enn noen gang. Regimet til president Bashar al-Assad hevder at det er offer for en internasjonal sammensvergelse av terrorister.
FORVENTNINGEN til de arabiske observatørene var at deres nærvær skulle legge en demper på volden. I stedet har man dessverre opplevd det motsatte. Det virker som om konflikten drives videre av sin egen dynamikk med angrep og gjengjeldelse.
Den arabiske liga la nylig frem en fredsplan som innebar at Assad skulle vike plass for et overgangsstyre. Forslaget var i overkant optimistisk, og det har da heller ikke fått noe større gjennomslag.
Likevel har det en betydning at andre arabiske regjeringer tar klart avstand fra de syriske makthavernes brutalitet. Arabiske lands vilje til å kritisere hverandre bør bli mye sterkere enn den tradisjonelt har vært.
SITUASJONEN I SYRIA har flere likhetstrekk med Libya forut for FN-vedtaket om å beskytte sivilbefolkningen mot angrep fra oberst Muammar al-Gadafi. Det kan overhodet ikke være tvil om at de sivile i flere syriske byer har et akutt behov for beskyttelse. Bare en kort kjøretur fra sentrum av hovedstaden Damaskus lever tusener av mennesker under beleiring av regjeringens soldater.
Likevel er det ingenting som tyder på at Den arabiske liga vil klare å oppnå mer enn et relativt tannløst vedtak i FN. Det ligger ikke an til noen gjentagelse av Libya-debatten i Sikkerhetsrådet, der Russland og Kina avsto fra å bruke sin vetorett og slik åpnet for at verdenssamfunnet kunne gripe inn med alle nødvendige midler.
RUSSLAND STILTE i helgen flere betingelser for å gi støtte til en FN-resolusjon. Blant annet kan russerne ikke godta et vedtak som forlanger Assads avgang. Derimot må teksten inneholde formuleringer som krever at opprørerne legger ned våpnene. Særlig klarere kan neppe mangelen på kompromissvilje signaliseres.
Et ubehagelig spørsmål presser seg på: Hvor mye verre må lidelsene i Syria bli før Assads gjenværende støttespillere innser at de kjemper for en dypt umoralsk sak? Eller har slike hensyn ingen betydning?
Kommentarer