Ta alvoret tilbake

Jeg har hatt Pål Gerhard Olsens kommentar Kan man skrive krim etter 22. juli hengende på veggen siden den sto på trykk i Aftenposten 24. oktober i år. Dels fordi jeg var spent på responsen den ville få, og dels fordi jeg lurte på om artikkelens innhold ville stå seg over tid. I kronikken stiller Olsen spørsmål om hvordan kriminallitteraturen, hvis devise er å kaste lys over mørkets gjerninger, nå vil forholde seg til Anders Behring Breiviks massemyrderier.

Ufortjent dårlig rykte

Videre optimistisk er Olsen ikke. Han peker særlig på tendensen til at kriminalromanen blir stadig mer brutal. Og at denne utstuderte råskapen fortrenger de psykologiske aspektene ved sjangeren – elementer som så langt har vært et av kriminalromanens hedersmerker. Noen stor respons vakte Olsens innlegg ikke. Og det er synd. For artikkelen ville vært vel så relevant i en virkelighet spart for Behring Breiviks galskap. Kan hende traff Olsen et sårt punkt hos oss som skriver krim? Tidligere har det jo ikke manglet på forfattere som føler at kriminallitteraturen har et ufortjent dårlig rykte. Samtidig er det ingen hemmelighet at det skrives oppskriftskrim som aldri før. En storproduksjon av mord og mysterier er like original som siste episode av CSI.

Døden mister sin mening

Min spådom for neste år er at et halvt dusin forfattere vil evne å forholde seg til 22. juli på en måte som gir leseren nytt perspektiv på hendelsen. Men det er slettes ikke gitt at disse vil være krimforfattere. I så måte er det betegnende at Erika Fatlands dokumentarbok Englebyen, om massakren på barneskolen i Beslan, føltes så relevant da den kom ut i etterkant av terrorhandlingene på Utøya og i Oslo.

Det er opp til oss som skriver krim å ta alvoret i sjangeren tilbake, og derigjennom oss selv mer på alvor. I en fortelling hvor det ene morbide drapet avløser det neste, mister døden sin mening og det forløsende innblikket i gjerningsmannens psyke uteblir. Ubevisst, og ganske sikkert ufrivillig, trer da forfatteren inn i antagonistens sted.