Dennee kronikken er opprinnelig skrevet på Vox publica, og publiseres i Aftenposten etter avtale med forfatteren.

I 1947 kåret det norske folk mord til den verste forbrytelse som kan utføres. På andreplass fulgte voldtekt. Hakk i hel; homofili. Drøyt 60 år senere spør VG sjefen ved et av landets største teater om han har lyst på barn. — Jeg er jo homo, så det er ikke så enkelt, svarer han og ler.

Dette innlegget tar utgangspunkt i en masteroppgave i medievitenskap fra 2011. Den er basert på casestudier av tolv artikler i VG og Se og Hør publisert i perioden 1985-2008.

Stereotypene

En av tendensene i VG og Se og Hørs dekning av homofile de siste 25 årene har vært stereotypifisering, i første omgang med negative karakteristikker. Lesbiske par ble for eksempel kalt mannehatere og beskyldt for å fungere som “mann” og kvinne. En nylig avdød Freddie Mercury ble fremstilt som sexgal. Kim Friele og Wenche Lowzow ble minnet om alvoret ved å gifte seg — som om alle homofile er ustabile i parforhold.

Likevel, i en periode var det bedre for de homofile å få en stereotyp omtale enn ingen omtale. Det var viktig å være synlig og på den måten påminne befolkningen om homofiles eksistens. Videre har de homofile i noen av de samme artiklene fått muligheten til å avvise stereotypene. I 1993 var det muligens stor verdi i å fortelle en million lesere at lesbiske kvinner faktisk ikke hater menn.

Den schizofrene avisen

VG er kjent for å være “schizofren”. Avisen skriver på den ene siden om kjendiser, glamour og privatliv, mens den samtidig setter politisk dagsorden, trykker kronikker og legger til rette for politisk debatt. Denne egenskapen har gavnet homokampen. Ta for eksempel aids-sykdommen som spredte seg på 1980-tallet. Det norske folk var vettskremt. Epidemien utviklet seg tilsynelatende raskt, og de fleste ofrene var homofile. Mytene var mange.

Så døde skuespillerstjernen Rock Hudson. VG tildelte dødsfallet en helside. Hudsons privatliv ble gjennomlyst, herunder hans kjærlighetsliv og legning. Avisen lager en typisk kjendissak. Artikkelen ble likevel plassert på nyhetsplass, sammen med politisk innhold. På den samme avissiden trykket VG i tillegg to mindre artikler om hiv og aids. Disse omhandlet forskning og en potensiell vaksine. Selv om artiklene var beskjedne i omfang, ga de et lite bidrag til nordmenns kunnskaper om sykdommen, og et mer seriøst tilsnitt til kjendisnyheten om Rock Hudsons død.

Kjendisoppslaget, med fokus på følelser og privatliv, trakk lesere til fagartiklene. VGs schizofreni bidro med andre ord til økt kunnskap i det norske folk om homofile.

Privatsaken som offentlig anliggende

Vanligvis er det mulig å se forskjell på hvem som tilhører en minoritet eller undertrykt gruppe. Kvinner har et annet utseende enn menn, ikke-vestlige innvandrere har ofte en annen hudfarge enn majoritetsbefolkningen, mens mennesker med funksjonshemninger kanskje bruker hjelpeutstyr. Vanlige folk har visst om hvem og hva det er snakk om. De har kunnet forholde seg til saken. Saken har blitt løftet frem i offentligheten, gruppens kamp for bedre rettigheter har derfor kunnet bli ført i såkalte seriøse medier, gjennom tradisjonell debatt og tradisjonelle nyheter. En egenskap ved det å være homofil er at det ikke syns. Til tross for at de homofile selv, og samfunnet for øvrig, har tildelt homofile visse egenskaper, er det i utgangspunktet umulig å se hvilken legning et menneske har.

Legning er også en privatsak – det handler om noe intimt. For i det hele tatt å komme på dagsorden har det vært mer eller mindre tvingende nødvendig med en journalistikk som vinkler på mennesker, omhandler privatliv, er intim og kanskje tar opp sjokkerende forhold. I første omgang har en slik journalistikk gjort folk bevisst på homofiles eksistens. Lenge var medieomtale, koste hva det koste ville, det eneste homoaktivistene ønsket. Å bli omtalt som pervers var på 1950-tallet bedre enn å bli ignorert. Senere har journalistikken normalisert homofile, og latt vanlige folk bli “kjent” og “vant” med dem. Dette gjøres bedre igjennom “hjemme hos-reportasjer” enn notiser om avstemninger i Stortinget.

I hjemme hos-reportasjen har den homofile mannen kunnet vise at han er et helt normalt menneske. Noe av den nyere populærjournalistikken har også fungert som legningsnøytrale forbilder: Legning er ikke tema, men heller ikke tabu. At Bjarte Hjelmeland er homofil er opplagt, men det er ingen grunn til å gjøre et poeng av det. På samme måte som det ikke er nødvendig å skrive at Bjarte Hjelmeland kjører Mazda, og at han eier et par dongeribukser.

På grunn av fokuseringen på det private, intime og til tider det sjokkerende, har den populærjournalistiske retningen som Se og Hør og VG representerer, vært et bedre virkemiddel i de homofiles kamp for bedre rettigheter, enn den tradisjonelle, “seriøse” pressen. Derfor synes jeg populære medier skal tilskrives en viss ære for den status homofile i dag er i ferd med å opparbeide seg i det norske folk.