DETTE SPØRSMÅLET, som jeg fortsatt kan møte når jeg vender tilbake til Tyskland, gir meg en aldri så liten følelse av ubehag: Tenk om Carl I. Hagen har litt rett?De fleste av mine tyske samtalepartnere har aldri hørt om Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet. Dersom de hadde gjort det, ville de nok betakket seg for å få et så stort populistisk parti i sitt eget land. I dette fagmiljøet er man i høyeste grad på vakt mot den uansvarlige overbudspolitikk som populister i opposisjon gjerne kommer med.Men tyskernes spørsmål plager meg likevel: Har Frp likevel litt rett når det vil bruke mer av Oljefondets pengebinge til å bygge flere og bedre eldrehjem, få ned sykehuskøen og satse mer på veinettet?

Infrastruktur uten inflasjon.

Mine tyske samtalepartnere resonnerer slik: Arbeidsledigheten og inflasjonen i Norge er meget lav. De er enige i at dette er et fornuftig mål å holde fast på, men det er mange infrastrukturinvesteringer som ikke truer denne målsettingen.I tillegg til å høyne den bygningsmessige og teknologiske kvalitet på eldrehjem og sykehus, peker de på en langt mer pågående satsing på bredbånd, en raskere utbygging av veier, jernbaner og havner - og ikke minst satsing på forskning og utdannelse.

Utenlandsk arbeidskraft.

Mine tyske samtalepartnere peker på at de fleste slike infrastrukturtiltak ikke nødvendigvis truer den makroøkonomiske balanse. Utenlandsk arbeidskraft bruker relativt lite penger i Norge. Svenskene drar hjem hver helg og provianterer der for å bo resten av uken i det rådyre Norge, mens polske gjestearbeidere og mennesker fra fattige land sender en meget stor del av inntektene hjem til sine familier.De tyske økonomer jeg har snakket med, peker dessuten på at import av høyteknologi til sykehus og forskningsutstyr forøvrig ikke skaper inflasjon. Det gjør heller ikke avansert militærteknologi som vi må kjøpe fra utlandet.

En norsk stemme.

Slike tanker har jeg også møtt hos enkelte norske forskere som våger å bryte med den konsensus som Finansdepartementet, Norges Bank, Statistisk sentralbyrå, universitetsmiljøet og FAFO representerer. Noe av det samme resonnement finner jeg i et kortnotat fra i fjor av Ole Gunnar Austvik ved Høgskolen på Lillehammer. Austvik er en av våre aller fremste energipolitiske eksperter, og selv om Dagbladet i en tøvete reportasje i vinter forsøkte å plassere ham ytterst ute på Arbeiderpartiets venstreside, er han høyst ansvarlig både som forsker og politiker. Austvik peker også på et annet poeng som mine tyske venner er opptatt av. Det er grenser for hvor mye det er fornuftig å investere i utenlandske finansielle fordringer. De kan være mer sårbare enn mange tror.

Internasjonal risiko.

Oljefondets internasjonale investeringer er ikke risikofrie. De avhenger blant annet av konjunkturer, tilpasninger i det internasjonale finanssystem og finansielle systemkriser ute. En krise i verdensøkonomien vil kunne ramme oljefondets internasjonale pengeplasseringer mer enn om vi hadde investert i vår norske infrastruktur.

Avvisende økonomer.

Jo da, jeg vet at det ikke er politisk korrekt i de miljøer jeg hører hjemme å komme med slike synspunkter. Jeg vet at sosialøkonomer lett vil avvise dem som står utenfor deres eget fagmiljø. Men jeg tar sjansen: Tenk om Carl I. Hagen likevel har littrett?