Tiden er ikke engang knapp

PARTIENE PÅ Stortinget, med uhederlig unntak av Fremskrittspartiet, har gitt uttrykk for at de ønsker et tverrpolitisk klimaforlik. Mot denne bakgrunn var det opprivende å se hvordan opposisjonen i forrige uke satte tennene i en mer eller mindre intetanende Helen Bjørnøy. Miljøvernministeren hadde jo ikke sagt annet enn det den glefsende Børge Brende også mente: At Norge i likhet med EU måtte redusere CO2-utslippene med 20 prosent innen år 2020. Bildet ble ikke vakrere da Bjørnøy et øyeblikk også ble sviktet av sin egen partileder, finansminister Kristin Halvorsen.

Angrep egen klimapolitikk.

Regjeringens motstandere må imidlertid ha vært ekstra sultefôret denne gang. I jaktens hete ser de ikke at ved å angripe Helen Bjørnøy, angriper de samtidig den klimapolitikk de selv står for. At dette angrepet skjer omtrent samtidig med at FNs klimapanel legger frem en rapport så alvorlig at det burde overskygge alt annet, forteller også om en kynisme hos opposisjonen som er skremmende. Om opposisjonen - fortsatt med unntak av det uforstandige Fremskrittspartiet - mener noe med sin uttrykte vilje til å søke et forlik i klimapolitikken, må den motstå fristelsen til å score politiske poenger som i denne overordnede sammenheng ikke kan bli annet enn billige.

Misliker tallfesting.

Jens Stoltenberg, som ellers er så glad i EU, liker ikke kommisjonens tallfesting. Den norske regjering skal fortsatt utrede før den bestemmer seg. Ikke overraskende utnytter det klimapolitisk sett mosegrodde LO en slik ryggdekning til å sette klimakutt opp mot arbeidsplasser.

Uvettig forstokkethet.

Selv ikke FNs klimarapport, som varsler de største katastrofer om vi ikke handler, kan rokke ved denne forstokkethet. Og på dette punkt nøler ikke Fremskrittspartiet med å stille opp. Som om det skulle være en slags siamesisk tvilling til LO, proklamerer partiet at det er ute med norsk industri dersom EUs, SVs og nå også Høyres klimamål legges til grunn.Fra tid til annen har de seriøse partiene på Stortinget siden den første CO2-auksjonen i 1989 konkurrert om hvem som er flinkest til å foreslå klimakutt. Men forslag alene er ikke nok, og i dag står de alle uansett tidligere løfter igjen som tapere.

Ingen har forsøkt.

Det oljeproduserende Norge spyr ut mer skitt i atmosfæren enn noensinne. Til tross for intensjonene har ingen regjering, og ingen miljøvernminister, maktet å sette bremsene på. Skjønt maktet - de har ikke engang forsøkt. Har de snakket om klimaet, har de snakket om fremtiden - om målsettinger i 2050 eller der omkring. FNs siste klimarapport etterlater ikke lenger tvil om at denne fremtid er her allerede. Tiden er ikke engang knapp. EU har svart med å sette tall på papiret. Hvor alvorlig Brussel tar utfordringen, gjenstår å se. I vår hjemlige klimapolitikk har vi ikke råd til flere skjemmende sammenstøt i Stortinget. Skal målene nås, må alle forlikes. Tenk om også LO og Fremskrittspartiet gjorde helomvending og ble med.

Hun har mot.

I stridens hete var det flere som mente Helen Bjørnøy burde gå av. Ikke fordi hun hadde vært løsmunnet med tall, slik Stoltenberg så det, men fordi hun ble ydmyket på Stortingets talerstol. Det er godt hun ble sittende. I øyeblikket har hun det mot de andre mangler.