Tidvis briljant Cure

Roskilde er festivalen for alle. For alle typer mennesker, alle typer band i alle sjangere, nye som gamle. Derfor er det helt naturlig at et aldrende band som The Cure, som strengt tatt er mange år på overtid i forhold til musikalsk relevans, fikk være hovedband på Orange scene første festivaldag.

Store deler av bandets låtkatalog er tross alt tidløst klassisk postpunk og rock fra 1979 og minst et tiår fremover.

The Cure har vært på Roskilde mange ganger før, frontmann Robert Smith er betydelig mer pløsete i ansiktet enn sist i 2001, men kan fortsatt sin ”takk” til publikum, og sang med den samme desperate, sterke stemmen inntakt.

Og med et ekstremt tight band i ryggen, kom de fem på scenen inn i det kjente The Cure-drivet allerede i låt nummer tre/fire: Den stødige trommingen, den kontant drivende bassen, det distinkte gitarspillet, de smertefulle tekstene, over låter som glitret i sin melodiske lekkerhet.

The Cure bærer på en musikalsk tålmodighet som få band av i dag tør å utfordre, og lot flere av låtene dras ut i instrumentalpartier og nesten jam-aktige deler. Samtidig som de kastet seg over kjappere, gamle sikkerstikk som ”In between days”, ”Just like heaven”, ”The walk” og ”A forest”.

Alt pakket inn i et glassklart, herlig balansert lydbilde. De første 90 minuttene av konserten var rett og slett fabelaktig The Cure.

Dessverre skiftet de brått fokus over til et mer øsende, rocka uttrykk i fire-fem seige låter, samtidig som lyden ble skrudd voldsomt opp. Seansen virket uendelig og utmattende, og skremte mye av publikum bort fra plassen foran scenen. Det var nesten umulig å følge bandet.

Veldig dumt, fordi flere nok burde holdt ut til slutten etter knappe tre timer, da hits som ”Close to me”, ”Friday I’m in love” og til slutt ”Boys don’t cry” kom.

I mine ører burde bandet hoppet over det tre kvarter lange midtpartiet, holdt på den glassklare lyden og surfet inn på sine beste, musikalske øyeblikk. Men dette var det selvfølgelig den meget bestemte mr. Smith som kontrollerte, og han vil fortsatt litt for mye.

ROBERT HOFTUN GJESTAD