DENNE UKEN ble det kjent at Sverige opphever det omstridte forbudet mot homofile blodgivere fra 1. mars neste år. Venstre vedtok like etter at de ønsker at Norge skal følge etter. Senterungdommen kom fredag med samme krav: Seksuell legning bør ikke lenger bestemme hvem som får gi blod.

I november gikk Blodbanken i Oslo ut med en bekymringsmelding: «Antall blodgivere minker, mens behovet øker». Hittil har det vært totalforbudt for homofile å gi blod i Norge. Homofile er en av flere grupper som nektes å gi blod fordi de utgjør en risikogruppe. Sex mellom menn gir økt risiko for alvorlige kjønnssykdommer og hiv. Svenskene velger nå å innføre en karantenetid for homofile på ett år: Man kan ikke ha hatt sex med en annen mann det siste året dersom man skal kunne gi blod.

Ingen menneskerett

Debatten om kriterier for å kunne gi blod må alltid diskuteres med utgangspunkt i sikkerheten til den som mottar blodet, og ikke som et rettighetsspørsmål for den som gir blod. Men dagens kriterier er likevel problematiske. Senterungdommen og homofile talspersoner hevder at det ligger en diskriminerende gruppetekning til grunn i utdefineringen av homofile som risikogruppe – fordi de rammer alle de homofile som ikke er i en risikogruppe: De som lever i monogame parforhold. De påberoper seg retten til å bli vurdert som individer. Spørsmålet er om man definerer risikogruppen korrekt og om det er rimelig å skille mellom personer innenfor en risikogruppe.

Tillit

Å gi blod i Norge er langt på vei en handling basert på tillit, i tillegg til omfattende testing av blodet. En rekke spørsmål må besvares, og disse kan ikke etterprøves. Homofile kan gi blod ved å la være å oppgi legning, og heterofile kan la være å oppgi sex med prostituerte i sør-afrikanske land. Det handler altså om tillit, derfor er det grunn til å spørre om legning bør være mindre relevant – og risikovurderingen av personers seksuelle adferd mer avgjørende.

Homofile menn er sårbare på hiv-statistikkene, men flere påpeker at homofile menn i faste, langvarige forhold ikke bedriver risikoatferd. Utfordringen er at en homofil som har et sidesprang statistisk har større fare for å bli smittet enn en utro heterofil. Men skal vi stole mindre på homofiles oppgitte seksuelle praksis enn heterofiles? Med dagens system er de fleste heterofile kvalifiserte blodgivere fordi de som gruppe i seg selv innfrir kravene. Vi kan ikke ignorere at menn som har sex med menn er en risikogruppe. Med en grense på ett år, mener svenskene at man har en solid sikkerhetsmargin. Men den svenske løsningen oppfattes av mange som problematisk, siden man som homofil må leve i sølibat i ett år. Hvem kan innfri et slikt krav? Det er selvmotsigende at man på den ene siden sier at homofile skal kunne være blodgivere, mens man på den annen side krever at de er avholdende et helt år. Én homoseksuell erfaring skal heller ikke ha konsekvenser hele livet. Bør Norge også sette en tidsgrense, som Sverige nå gjør?

Helsedirektoratet sier nå at de skal vurdere kriteriene på nytt. Det virker rimelig. Det bør ikke være umulig å tenke seg at homofile som lever i varige, monogame forhold skal kunne få gi blod i Norge.