DE ER SOM VEPS. Bzzzz, hører jeg når de farer forbi, med brodden klar, om noen skulle komme i veien. De er trangtsittende kledd, i vepsens farger, og de bruker sykkel. De enser oss knapt, for de har ingen tid å miste, der de jager rekorder, sine egne så vel som andres. Unna vei, for her kommer deltagerne i det daglige sykkelrittet fra Asker og Bærum til Aker Brygge. Deltagerne i Tour de Finance, sykkelveienes stikkende demoner.

Direktørenes velodrom.

Jeg har tatt med min åtte år gamle sønn, vi skal bare fra Lysaker til Bygdøy for å bade. Men før vi kommer så langt, må vi en stund leve farlig langs de syklende finansdirektørers velodrom. Et tapt sekund fortoner seg vel som et tapt poeng på børsen for slike landeveiens moderne røvere. I flokker på tre og fire rykker de frem, alt mens de presser mødre med barnevogn, elever på rulleskøyter, ja, endog spaserende pensjonister ut i rabatten.

Blanke øyne.

Og gutten? Han er som gutter flest, vingler litt hit og dit mens han sykler, opptatt av en flokk kanadiske gjess som gresser i sjøkanten. Inntil en rytter, som ikke kan vite hvor bremsen sitter, med et "så se deg for, da, for pokker!" dulter bort i ham, så han går i bakken med et vræl og får skrubbsår på nese og knær. Da først stanser den fremfarende fusentast, for en smule dannelse har han likevel lært. "Unnskyld, det var ikke meningen, jeg . . .". Gutten ser på ham med blanke øyne og triller vekk.

Livets bakketopp.

Hva mon det er i den lille sekken de fleste har snørt på ryggen? Et slips, en nyvasket skjorte, matchende til dressen der inne på kontoret? Eller kanskje en matpakke med ost og pølse. For det er visst ikke bare å slå naboen og kollegaen som teller. Like viktig er det å holde kroppen i trim, å være sunn. De har passert 40 de fleste, de nærmer seg livets bakketopp, og på skinnmager kost, ser det ut til, tråkker de det remmer og tøy kan tåle i kampen for enda noen år i ungdommens rike. Ikke så merkelig, da, kanskje, at de med et så edelt mål vil ha sykkelveiene for seg selv. Til fortrengsel for dem som har hatt mot til å kaste tiden, og dermed hastigheten, av seg.

Den sterkestes rett.

Nå er det ikke bare langs Sjølyst den fartsgale, brutaliserte syklist har erobret land. Han - og hun - tar seg også til rette på de fleste av byens fortau, for ikke å snakke om på veier. Ja, endog stier, i marka. Gad vite hvor de har det fra, forresten, at de betrakter seg som hevet over reglene andre trafikanter er pålagt å følge? Et utslag av den nye opplysningstid, kanskje, som fremhever individets rett over kollektivets, der det betraktes som tegn på moralsk styrke, ikke svakhet, å hevde den sterkestes rett. Der det er lov å la handlinger gå ut over andre, så lenge det ikke går ut over en selv.

Uærlig spill.

I disse dager går Tour de France av stabelen, sykkelsportens største eventyr. En gang i tiden var det edel kappestrid som preget dette rittet. I senere år har det vært uærlig spill. Råttenskapen har bredt seg der som ellers i vårt oppjagede konkurransesamfunn. I Tour de Finance er rytterne fortsatt amatører i slike sammenhenger. Men det betyr ikke, at det ikke er rom for forbedringer også der.