Trekant på kanten

Som singel dame på 30 har jeg lenge forsøkt på det samme som Trekant: Å gjøre sex til en flott aktivitet man kan bedrive når man har lyst, gjerne så ofte som mulig, uten at det har noe som helst med kjærlighet å gjøre. Sex er serieorgasme. Sesongens nyeste dildo. Penispumper. Intimvoksing. Burlesquedans. Det meste. Bare ikke følelser. Sex kan man ha med fremmede man drar med seg hjem fra byen. Med kompiser man ellers bare spiller Xbox med. Eller med venninner for den saks skyld. Alt er bra, lov og omtrent påkrevd. Bare ikke en orgasmeløs misjonær.

For tiden er det å se en episode Trekant det samme som å lese Dagbladet: Det viktigste er om du vet hvor G-punktet ditt er, ikke om du faktisk har lyst til å bruke det til noe og med hvem. Det er ikke så vågalt og annerledes at det gjør noe. Som de fleste dameblader og tv-serier, har Trekants verdensbilde som forutsetning at alle vil ligge med alle og ingen kan tenke seg et liv uten minst en orgasme i uken. Så kommer fremgangsmåten, vær så god. Kjøp en elektrisk vibrator, prøv en heftig stilling eller hopp opp på vaskemaskinen idet sentrifugen setter inn og vips, både livet ditt og dagens aviser er garantert innhold.

Hva skjer egentlig med hodet til en forelsket gutt på 16 som ikke tør be ei jente på date av frykt for å ikke ha slikketeknikken i orden?

Jeg tror bare ikke det er dette «kidsa» trenger å høre. Jeg tror de har hørt nok om Kondomeriets vareutvalg og Norge samlede sexologer. Det jeg imidlertid tror de ikke har hørt nok om, er følelser. For hva skjer egentlig med hodet til en forelsket gutt på 16 som ikke tør be ei jente på date av frykt for å ikke ha slikketeknikken i orden? Eller med hodet til ei 23 år gammel jente som aldri har pult og tror hun er fordømt? Eller med hodet til en 30-åring som stadig har orgasmer og sex med nye mennesker, men føler at livet er ganske innholdsløst likevel?

Jeg tror noen trenger å si at selv om man puler greit uten, så er ofte en sentral ingrediens i et godt sexliv nettopp følelser. Det beste forspillet er å sitte på kafe med en fyr du bare er helt gal etter og lure på om det overhode er mulig å få han med hjem. Å holde noen i hånden og kjenne at det ikke fins noen annen hånd du heller vil holde i. Eller å få en fin tekstmelding fra en fyr du bryr deg om og tenke at kanskje, kanskje leder det til noe mer. Og det beste er etterspillet. Det beste etterspillet er å holde rundt hverandre. Snakke om ting man vanligvis ikke snakker om. Være nære og svette. Spise frokost. Tenke tilbake på en fin natt og få kriblinger i magen, selv om det var første og siste gang. Når du opplever de tingene der, da er det ikke alltid så nøye om du oppfant en ny stilling eller hvor lenge orgasmen din varte mens det sto på. Kvelden kan ha vært vellykket for det.

Kanskje er det fordi dem jeg elsker, ikke elsker meg, og jeg lengter litt for mye etter en verden hvor de gjør det. Men jeg er altså litt skuffet. Det er så mye om sex som ikke fortelles, og jeg skulle ønske NRK faktisk tok mot til seg og fortalte det i stedet for å skryte til VG om at de viser en orgasme på tv. Jeg skulle ønske at det var litt mer lov til å elske og litt mindre lov til å skryte. Jeg skulle ønske folk hadde lyst til å oppnå flere ting før de dør enn en serieorgasme. Og jeg skulle ønske det fantes et tv-program som fortalte deg hvordan du skulle takle ditt eget følelsesliv.

Da, nemlig. Da skulle jeg endelig ha tatt meg sammen og skaffet en innbetalingsblankett for tv-lisensen.