ILLUSJON. Vi nærer en alvorlig illusjon i dette landet: Vi tror vi kan engelsk. Den som har hørt en nordmann holde en forelesning på engelsk, overvært en disputas, lest manuskripter som skal til engelske fagtidsskrifter, eller mottatt avhandlinger fra norske studenter på engelsk, bringes lett til fortvilelse. Spør forlagene. Spør deretter engelskmenn. Denne fortvilelse blir sjelden mindre av å høre på norske politikere i utlandet. Eller for den saks skyld norske ordførere som skal holde taler på engelsk. Eller norske forretningsfolk som skal manøvrere ute. Vi hører at Statoil nå skal bruke engelsk innvortes. Spennende! Språklig fattigdom i spann med upresise formuleringer kan fort koste oss dyrt. Kanskje Statoil bør leie inn - eller "gå for", som det heter for tiden - filologer som kan opprettholde standarder. Kombinasjonen av ordfattigdom, uidiomatiske uttrykk og et tonefall som kan gjenkjennes på flere sjømils avstand - denne tilintetgjørende kombinasjon avføder lett sympati med de lingvistiske lidelser briter og amerikanere må gjennomgå i omgang med selvglinsende nordmenn. Vi tar nemlig sjelden regi. Fordi vi tror de kan engelsk. Men det vi gjør er å skape vår egen variant av kolonitidens pidgin-engelsk, eller en norsk pomor-engelsk.

Mer engelsk i Nebraska.

På universitetene skal vi nå alle skrive engelsk. Hui hvor det går! Heller en artikkel i South-ern Nebraska Agricultural Journal enn en monografi på morsmålet. En artikkel i Nebraska og mynter i kassen klinger. Norsk som kjøkkenspråk - det er den vidunderlige nye verden i det clemetske universitet. De fleste norske historikere, blant dem velskrivende, men akk så gammeldagse folk som Francis Sejersted, ville knapt kvalifisere til hovedfag med dette regimet. For de skrev jo på norsk. Slett ikke uinteressante bøker. De ble endog lest. Ytterst mistenkelig.

Ydmykhet er tingen.

Nærværende skribent vil nødig bli uthengt som arrogant. Å ha det samme eksklusivistiske forhold til hjemmespråket som franskmennene har (eller rettere sagt hadde), er ikke ønskverdig. Å knote og krøkke må være tillatt. Nærværende skribent hører heller ikke til i Shakespeare-divisjonen. Og sant å si har dette nasjonale særdraget sjarmerende sider. Mitt enkle poeng er likevel at det er troen på at vi er så gode som er selve skansen for mer arbeid med språket. Med Knut Dahl Jacobsens klassiske formulering for mer enn 40 år siden: Forestillingen om at vi er en velferdsstat er det alvorligste hinderet for at vi blir en. Så også her. Nordmenn kommer raskt opp på et nivå som setter oss i stand til å kommunisere om nokså enkle ting. Men der legger vi oss også til hvile. Det er som om vi slår oss på brystet og sier: Enough. Inntil vi skal føre en mer elevert samtale, eller skrive et brev om noe annet enn vårt siste sommeropphold i Brighton eller California, da kommer benpipene frem.Denne situasjonen har en motsats: Fordi vi heller knoter på engelsk enn møter dem på norsk, er det nesten umulig for våre britiske og amerikanske venner å lære seg norsk. Resultatet er at mange av dem forblir på neandertalerstadiet, ikke langt unna vårt. Ingen vil hindre internasjonaliseringen, men er noen tjent med det kaudervelsk som i dag går under navn av engelsk? Og som så altfor få skjemmes ved fordi vi har så lite språklig selvinnsikt. Litt ydmykhet overfor hva som er korrekt engelsk og vilje til kritikk er en god begynnelse. Og så prøve igjen. Good day!