Tull å bryte 
Markagrensen

Fortetting. Det er mange vanskelige spørsmål i bypolitikken. Dette er heldigvis enkelt. Markagrensen skal fortsatt være hellig fordi Oslos grenser er en diskutabel og foranderlig størrelse, og befolkningsvekst er ingen god grunn til å kutte ned på fellesgodene.

Når vi snakker om Oslo i bypolitikken er det flere «Osloer» vi har å gjøre med. Oslos geografiske og administrative grense er lett å finne. Den går der hvor kommunegrensen går. Kommunegrenser er ikke mer naturlig enn en strek på et kart. De er diskutable og sogar flyttbare. Sist gang det skjedde var i 1948 da deler av det daværende Aker ble innlemmet i Oslo.

Byens utkanter

Et ganske annet Oslo er det funksjonelle Oslo, det «faktiske Oslo» om du vil. Dette Oslo defineres ikke av kommunegrensene, men av hvor folk bor og jobber. De som jobber i Oslo og som kommer hit hver dag, bor for en stor del i byens skjørtekanter. I de omkringliggende villaområdene og tettstedene. Oslos grenser strekker seg mot Kolbotn og Ski, Sandvika og Asker, Lørenskog og Lillestrøm. De eneste som synes virkelig å ha forstått dette er Ruter som lar sentrale deler av Akershus reise på Oslobillett. Det er dette som i praksis er Oslo.

Sterk vekst

Befolkningsveksten i Oslo er ikke bare et spørsmål om å drive statistiske fremskrivelser. Tar vi inn over oss at Oslo strekker seg lengre enn dagens kommunegrense, har Oslo allerede hatt en formidabel vekst. Alle disse menneskene har behov for en arbeidsplass, et sted å bo, et sted å ha ungene sine i barnehager og på skole og de har behov for robuste, solide og gode rekreasjonsområder. Oslo, og da sikter jeg til Stor-Oslo, er i den usedvanlig heldige situasjon at vi har nettopp store tilgjengelig grøntområder.

Attraktivt

Få, om noen andre storbyer i Europa, har tilsvarende områder som Oslo. Fra Vestmarka via Nordmarka til Østmarka (ta gjerne med Krokskogen og Sørmarka også). Dette er byens innbyggere mer enn klar over. Tusenvis av mennesker trekker til skogs på dagtid, kveldstid og i helgene. Og byens politikere er minst like bevisst hvilken gullgruve de sitter på. Ved enhver promovering av Oslo som attraktiv storby er det fjorden og Marka som vises frem.

På 1960-tallet planla man Oslo etter byspredningens prinsipper. Den tid bør være over. De stedene som er attraktive driver god fortettingspolitikk. Derfor er det meningsløst å spise seg innover i Marka. Det Oslos og Akershus politikere må gjøre er å gå sammen og forstå at Stor-Oslos bypolitikk er alles ansvar, og at Oslomarka tilhører alle storbyens beboere.

Fortetting

Oslo har lenge hatt en knutepunktstrategi der sentrale områder som Røa, Skøyen Sinsen, Helsfyr og Ryen fortettes. Nærliggende byer som Asker, Sandvika, Ski og Lillestrøm har forstått at fortetting er klokt. Disse byene fungerer i praksis som knutepunk i Stor-Oslo. Men det er mange flere. Områder som Stabekk, Bærums Verk, Lørenskog og Langhus har befolkningsvekst og anslagsvise sentrumsområder som kan fortettes på bedre måter. Utfordringen ligger ikke i å finne gode fortettingsområder, men å knytte dem til kollektivtrafikken og å drive samordnet planlegging.

Usikker fremtid

Å spise seg sakte innover i Marka er en kortsiktig løsning som ikke på noe vis kommer til å ta av for hovedstadsregionens vekst. Da Sinsenkrysset ble utvidet var det køfritt i to måneder, dernest sto det bom fast igjen. Fremtidens Oslo er dessuten høyst usikker. Selv om vi i dag opplever betydelig vekst, preges diskusjonen i Europa av byer som krymper og som mister beboere. Hvordan Oslos vekstrate ser ut om 20 år er det ingen som kan si med sikkerhet. Det vi derimot kan være sikre på er at det er mye god fortetting i og rundt eksisterende bebyggelse som bør komme før man spiser seg innover i skogen.

Ingen behøver overraskes over at utbyggere ønsker å bygge i Marka. Boliger her vil koste en formue og garantert gi god profitt. Men for det faktiske Oslos borgere, fra Sandvika til Kolbotn, er denne typen kortsiktig byplanlegging en sikker vei mot et forringet byliv.