Underdanige, feige Norge

Sara Azmeh Rasmussen spør i Aftenposten hvorfor Norge så til de grader svikter det syriske folk i sitt opprør mot det avskyelige Assad-regimet. Hva nå, utenriksminister? nærmest roper Rasmussen, i håp om å få den norske regjeringen til å endre kurs. Jeg tror ikke dette kommer til å skje.

Dette handler, dessverre, ikke om Syria. Det handler om Russland.

Gjør oss lekre for Russland

Den norske regjeringen ser ut til å ha innført en egen standard for russerne. Vi gjør oss lekre for den store naboen i øst, koste hva det koste vil. I en årrekke har Norge vært Russlands nære støttespiller i en rekke saker både i NATO, i WTO eller etter konflikter som den mellom Georgia og Russland.

Vi forsvarer, bortforklarer eller holder simpelthen kjeft når andre nasjoner for eksempel kritiserer Russlands boikott av resolusjoner i sikkerhetsrådet. Som nå, når EU og USA raser mot Russlands veto i Syria-konflikten. Mens det kom ramsalt kritikk fra den amerikanske utenriksministeren Hillary Clinton etter at Russland saboterte Syria-resolusjon og den arabiske ligas innsats for å stanse volden i Syria, stoler Espen Barth Eide (Ap) på at russerne likevel ordner opp i problemet på mirakuløst vis: – Vi vet ikke helt hva han skal gjøre der, men det kan jo tenkes at han kommer med en idé som ikke er kjent, kommenterte en håpefull Barth Eide det sterkt omstridte Syria-besøket til den russiske utenriksministeren Lavrov.

Mener ikke noe selv

Finleser man uttalelsene fra Jonas Gahr Støre (Ap) og forsvarsminister Barth Eide i saker som angår Russland, ser man et mønster: Våre utenrikspolitiske ledere mener svært sjeldent noe selv. Tåkefyrstene i Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet refererer helst til hva andre nasjoner har sagt, synser om hva som kan skje eller avventer situasjonen litt. Det eneste Norge svært sjelden gjør, er å ta standpunkt selv, med mindre alle andre gjør det før oss. I bytte mot denne underdanige, feige holdningen sikrer den norske regjeringen seg goodwill hos Vladimir Putin. Og vi får uttelling. For eksempel i spørsmålet om delelinjen i Barentshavet eller i forhandlinger om utvinning av olje og gass i nord. Det siste året er menneskerettighetssituasjonen i Hviterussland blitt kraftig forverret. EU skal derfor utvide sanksjonene mot Lukasjenkos brutale regime. Og Norge? Vi er i forhandlinger med samme land, om en frihandelsavtale med Europas siste vaskekte diktator.

Frihandelsavtale

Norge har nemlig i lengre tid forhandlet om en frihandelsavtale med russerne, noe som står høyt på prioriteringslisten til den norske regjeringen. Men så inngikk Russland en tollunion med Kasakhstan og Hviterussland, og Russland satte som krav at Kasakhstan og Hviterussland måtte inkluderes i samtalene. Ikke noe problem! Dette gikk Norge med på, selvsagt. Menneskerettighetene kan vente.

Ifølge Jonas Gahr Støres yndlingsprosjekt for liksomdebatt, «Refleks», handler ikke utenrikspolitikk noe særlig om hverken menneskerettigheter, demokrati, eller utvikling. Det handler – jeg siterer – om «norske interesser i en globalisert verden». Russland-politikken vår er det mest gjennomførte eksempelet på denne type strategiske, interessedrevne «satsinger».

Det handler om olje og gass. Taperne i dette spillet er Syria. Og den politiske anstand.