Utnyttet av staten

Vi er omsorgspersoner for funksjonshemmede barn, unge og voksne. Vi stiller opp hver dag, hver helg og ferie - kanskje så lenge vi lever, men det vi gjør blir ikke verdsatt som arbeid, nettopp fordi det er et eget familiemedlem som krever meromsorg. Dersom andre gjør jobben, defineres den som arbeid, og vedkommende får lønn, feriepenger, sykepenger og pensjonspoeng. Vi foreldre blir minstepensjonister fordi vi i perioder av livet ikke har anledning til å arbeide mer enn deltid for at hverdagskabalen skal gå opp. Altså blir vi økonomisk straffet også som pensjonister for arbeidet vi utfører. Jeg skulle gjerne streiket for å sette fokus på denne urettferdigheten - debattinnlegg blir min måte å streike på.

Dårlig kommuneøkonomi

Søker du om omsorgslønn fra kommunen reduseres eventuell stønad fra Nav, derfor får man som aleneforelder med et funksjonshemmet barn aldri mer enn et minimum å leve av. Politikere ser ut til å tro at man med store økonomiske utfordringer raskere blir frisk og arbeidsfør, enn med hjelp som trygger hverdagen. Mange kommuner har på grunn av dårlig økonomi skåret ned på avlastnings- og støttekontaktordninger. Aktivitetstilbud og ferietilbud for barn og ungdom med et meromsorgsbehov eksisterer stort sett ikke. Derfor får heller ikke vi som sitter med ansvaret alene, fritid eller ferie og tid til å lade egne batterier, for om mulig å kunne komme i utearbeid i tillegg. Vi elsker våre barn og ønsker å gjøre dem i best mulig stand til å ta vare på eget liv, spesielt når vi ikke er der lenger. Dessverre kommer man tidlig i kontakt med disse tankene, for kapitlene i livet som vanlig ungdom har: studier, jobb, kjæreste, giftemål, bolig, barn - må leves og legges opp på en helt annen måte enn standardmalen. Vi må finne veien og svarene selv.

Politikerne definerer fortsatt omsorgspolitikk som «eldreomsorg». Selv om vi har en stor «yngreomsorg» - funksjonshemmede under 67 år - blir disse aldri nevnt! Jeg kan ikke huske å ha hørt Jens Stoltenberg snakke om unge funksjonshemmede. Retten til å leve et eget liv for unge med funksjonsnedsettelser er nedtegnet i Stortingsmeldinger og ansvarsreform, men det får ingen konsekvenser for kommunene om de velger å se bort fra det som står der. Den mest ressurssterke kan knele under dagens byråkrati. Å ta initiativ til å gjennomføre alle nevnte kapitler i livet med barnet ditt, er masse arbeid, og vi gjør det så gjerne, men ønsker at det skal vurderes likeverdig med arbeid utenfor hjemmet. Staten sparer mye penger på at vi tar arbeidet i stedet for kommunen, men jeg vil streike mot å bli utnyttet - la oss få en samfunnslønn som er til å leve av for arbeidet vi gjør!