Utøya-debatten haster ikke

I Aftenposten i går kunne jeg lese Bjørn Ihler argumentere for at vi ikke skulle ta Utøya tilbake. At AUFs paradis skulle legges brakk. Måten det ble argumentert på, med de ekstremt krasse formuleringene som ble brukt, gjør at jeg simpelthen ikke klarer å forbigå det i stillhet. Bjørn Ihler er medlem i AUF. Han er ikke et medlem i Støttegruppen, men har all anledning til å bli med om han ønsker det. Begge organisasjonene er demokratiske. Om han ønsket det, kunne han tatt ordet i møtene og argumentert for sitt syn idet beslutningene ble tatt. Det har han ikke gjort.

Respekt  for alle meninger

Selv om jeg her vil argumentere for et fullverdig Utøya-arrangement så fort det er praktisk mulig, må en ting være helt klart: Det må være full respekt for alle meninger – fra de som aldri vil besøke øya igjen, og til de som knapt kan vente med å slå opp teltet. Situasjonen er selvfølgelig uendelig sår for så mange, og ingen ønsker å tråkke noen på tærne. Jeg har all grunn til å tro at man vil se en god, medmenneskelig og verdig prosess rundt dette i AUFs organer og Støttegruppa, og den prosessen vil jeg ha den største respekt for. Denne respekten for annerledestenkende savner jeg fra Ihler når han argumenterer på den måten som han gjør. Dette er ikke en situasjon hvor noe som helst skriker ut etter å bli satt på spissen eller tabloidisert.

Finner ikke ord

Gravene er jo ikke på Utøya. De er spredt rundt alle kanter av vårt land. De er alle begravet nå. Jeg har ikke lyst til å spekulere her i hva de ville ønsket, jeg kan bare snakke om hvordan jeg selv finner det riktig å hedre dem. Mer enn noe annet har savnet og bitterheten over de vi mistet vært det vanskelige for meg. Og her går altså Ihler ut i offentligheten og sier at mitt og andres ønske om å returnere til Utøya er et ønske om å danse på gravene deres. Det er så taktløst og sjofelt at jeg ikke finner ord.

Tankeløs sammenligning

Sammenligningen med Auschwitz er også klinisk fritt for både tanke og smak. Å trekke linjer mellom et symbol på Europahistoriens største grusomhet, og det som er et inderlig kjært sommerparadis for så mange, det gjør meg virkelig vondt å lese! Auschwitz ble bygget opp av en ondskapens politikk med det formål å utrydde. Utøya eksisterer for å gi ungdom politisk makt, grillpølser, kjærester og gode minner. Ondskapen var kun på besøk der den dagen. Nå er han bak lås og slå, og han kommer aldri ut. Politikken han forfekter vil jeg gjøre alt jeg kan for å bekjempe – og få steder er bedre egnet til det enn nettopp denne øya jeg blånekter å la ham ta fra oss. Det er en grunn til at han betraktet oss som en trussel mot sitt verdensbilde, og den trusselen ønsker jeg inderlig å maksimere.

Utøya er trygg

Om man først skal snakke om 2. verdenskrig, synes jeg London er et langt bedre bilde enn Auschwitz. Nazistenes bombing krevde tusener av liv. De som var igjen hadde mistet venner og familie – og sett ting de nok aldri ville kunne glemme. De måtte også begrave sine døde. Men hvordan tror du de ville reagert om man spurte dem når krigen var over, om de noensinne ville klare å returnere? Like absurd føles det for meg å få dette spørsmålet. Det var et mål fordi det var viktig for oss – det var oss han ville til livs, ikke stedet. Det er blitt viktigere for meg nettopp fordi det ble et mål. Nå er Breivik avvæpnet. Øya er trygg igjen. Og det tok forresten ikke lang tid før London igjen ble en levende storby - bare tre år senere ble de første olympiske leker etter krigen avholdt der.

Blir aldri det samme igjen

Utøya vil aldri være det samme for meg. Kanskje ikke for noen, noensinne. Men avstanden vil tilta. «Til Ungdommen», som vår bevegelse skrev da de kjempet mot fascismen på 30- og 40-tallet, har for oss brått blitt mindre uskyldig og en mer intim beskrivelse av våre følelser – uendelig mye viktigere, og på et dypere plan. Nå føler jeg virkelig å forstå hva den betød for de som gikk før meg.

Før 22. juli sang jeg den med et smil. Nå er det med alvorlige miner og ofte blanke øyne. Jeg håper nye generasjoner vil kunne se på «Til Ungdommen» på samme måte som Utøya. Som verdifulle kulturminner, en kilde til stolthet over vår bevegelses ukuelige pågangsmot og vilje til håp i mørket. Som historie, og ikke som personlig traume. Jeg håper det som skjedde på Utøya vil være på like stor avstand for dem, som tanken på å bli skutt ned av Luftwaffe som Nordahl Grieg, er for oss.

Arv og tradisjon

Utøya har vært en del av vår organisasjons kulturarv og historie siden 1950. Om vi sier fra oss øya nå vil stedet mest av alt huskes for at det ble ødelagt. Om vi beholder den vil den bli stående som et symbol på at da fascismen kom på ny, rikket heller ikke vår generasjon seg en tomme. Og den vil gi fremtidige generasjonerungdom politisk makt, grillpølser, kjærester og gode minner.

En mer forsiktig debatt

En debatt om øyas fremtid er nok uunngåelig. Jeg skulle ønske den gikk internt, jeg skulle ønske den var mer forsiktig, og jeg skulle ønske den drøyde ihvertfall til etter 22. juli-markeringen. Den haster ikke. Nå har jeg gjort uttrykk for mitt syn på saken. Jeg håper at hvis man mener at en slik debatt hører hjemme i offentligheten, så vil den fortsettes med en langt større respekt for hvor sårt et tema dette er for så mange, og hvor mange som er glad i øya, enn slik den begynte. Øya er for meg mer viktig og jeg elsker den mer enn noensinne før. Ikke ti ville hester – og definitivt ikke Bjørn Ihler – skal kunne få meg til å ønske meg vekk fra sommerens vakreste eventyr.

 

Debatten er nå stengt for kommentarer.