Vanskelige minnesmerker

La meg først understreke det grusomme og touchy ved terrorangrepet 22. juli, og hele 56 norske kommuners tap av en eller flere innbyggere.

Det er gripende at en giver (som insisterer på anonymitet) ønsker å skjenke minnesmerker til disse kommunene, og har valgt seg kunstner Nico Widerberg til å utføre disse.  Det er all grunn til å tro at kunstneren er både «ydmyk» og «rørt» av dette vanskelige oppdraget, og det må understrekes at dette ikke er et utfall mot ham.

Det er dessuten flott at velstående privatpersoner bruker av sine penger til kunst, ja det er faktisk ønskelig at de som sitter med store formuer er villige til å satse ennå mer

Lotte Sandberg

Gavesystemet

Med fare for å røre ved et åpent sår, knytter det seg ofte problemer til gaver, ikke minst de med sterke føringer. Er det et demokratisk problem at rike mennesker får påvirke det offentlige rom i utstrakt grad?

Sosiologen Marcel Mauss (1872-1950) tematiserte gavesystemets sosiale implikasjoner i sitt hovedverk Gaven. Franskmannen refererte til stammesamfunns gaveutvekslinger under konflikt, der den som ga flest gaver ble krigens vinner. Det ligger makt i å gi, konkluderte Mauss: Mer enn å være «fri», krever gaver gjenytelse for at ikke mottageren skal havne i en uverdig posisjon overfor giver, og det oppstår forpliktelser og bånd mellom partene: Gaveutveksling bidrar til at mottager stifter en diffus, kanskje ubevisst gjeld til giver. Ja, gaver er trolig i sterkere grad knyttet til sine givere, hvor anonyme de enn vil være, og mindre til gavmildhet enn man liker å tro.

Vi er imidlertid opplært til å takke pent for gaver. Også når velstående skjenker offentligheten noe, oppleves giveren som svært sjenerøs.  Men det skal være frivillighet og glede knyttet til gaver, ikke tvang og problemer. Erfaringer viser at kunstdonasjoner innebærer store økonomiske forpliktelser i form av blant annet vedlikehold. Det er som kjent morsommere å initiere noe nytt enn å ivareta noe eksisterende.

Vårt demokratiske system innebærer at offentligheten har et kompetent og profesjonelt mottagerapparat som vi kan stole på, som handler på vegne av oss alle, og som gir hver gave en faglig vurdering.

Så hardt det enn høres ut, innebærer dette at gavmilde givere må kunne tåle både «nei takk» og «ja takk».

Utakknemlighet

Den anonyme privatpersonen (skulle det ikke bli mer åpenhet etter 22. juli?) har bedt Kommunenes Sentralforbund om å formidle tilbudet til de 56 involverte kommunene. De kommunene som hittil har tatt i mot minnesmerket, har dessverre ikke nedsatt sakkyndige komiteer, styringsgrupper. Kommunenes myndigheter har et forvaltningsansvar over det offentlige rom, og privatpersoner – uansett hvor rike og sjenerøse de måtte være – skal ikke bestemme over fellsrommet. Det som allerede gjelder for arkitektur, bør også gjelde for minnesmerker.

I Norge som ellers i den vestlige verden er overskuddet av kunst stort og de velstående giverne mange. For offentlige myndigheter så vel som museumsledere og andre, må det være vanskelig å vurdere og kanskje avslå forskjellige donasjonstilbud. Beskyldninger om utakknemlighet sitter løst, og vi er hverken tjent med at velstående unnlater å gi, eller at offentligheten nekter å ta imot.

Tynnslitt og utydelig til tross, det er ennå en grense mellom det som regnes som privat og det som ansees offentlig. Det er tid for å gå opp denne grensen. I stedet for å la saken ende som «en lang dags ferd mot natt», oppfordres giver så vel som mottagere til å ikke gå på akkord med vanlige regler for utmykning av offentlige rom.