SJELDEN HAR VI SETT så kontraproduktivt lederskap som fra de siste 12 år med demokratisk valgte regjeringer i Israel. Militære aksjoner, bosettinger, okkupasjon og straffetiltak har undergravet sikkerhetsinteressene til egen befolkning. Israel tilbyr i dag unge israelere nye generasjoner av hat fra naboene rundt den lille og sårbare nasjonen. «Vi tok feil», erkjente statsminister Ehud Olmert i minnetalen for Oslo-avtalens far, Yitzhak Rabin, i fjor, «vi så ikke de langsiktige konsekvensene av vår politikk». Forsvarsminister Ehud Barak var enig og kalte de ekstremistiske bosetterne som har fått statens beskyttelse, for en «kreftsvulst».

Like ille har de palestinske lederskapene vært. PLO-lederne og deres fiender i Hamas på Gaza har tilbudt intern splid og maktmisbruk og har tolerert ekstremisme og terror som alle vet at Israel vil ta tifold hevn mot.

Gitt de lokale lederskapenes manglende evne til å skape fred, faller ansvaret for å finne en løsning på et internasjonalt diplomati som også har vært på sitt svakeste det siste tiåret. Kanskje blir Gaza-krigen og det kommende maktskiftet i USA et vendepunkt, men da må flere ting falle på plass:

For det første må USA igjen sette seg i førersetet for fredsprosessen og investere årevis med direkte deltagelse fra president og utenriksminister. Bare USA har direkte innflytelse på den sterke parten Israel. Sammen med Egypt og moderate araberstater kan USA også legge nødvendig press på lederskapene blant palestinerne. Russland, Kina og EU kan på sin side bidra til å nøytralisere Iran, som ønsker konflikt mellom Hamas og Israel.

Dernest må et omfattende internasjonalt overvåkingsapparat ta kontroll med Gazas grenser og hindre at terrorgrupper kan operere fra Gazastripen mot Israel, men også at Israel kveler Gaza. Både etter Oslo-avtalen i 1993 og etter at Israel trakk seg ut fra Gaza i 2005, ødela israelske grensestengninger all utvikling i Gaza etter at terrorister hadde operert fra den lille landstripen. USA og Egypt må spille nøkkelroller i å utarbeide og gjennomføre overvåkingen.

For det tredje må alle sentrale parter være med i forhandlingene om en bedre fremtid både for israelere og palestinere. Historiens dom vil bli hard over den ineffektive Midtøsten-kvartetten (USA, EU, Russland og FN) som nektet kontakt med dem som faktisk hadde kontroll med og støtte på Gaza. Norges anerkjennelse av den palestinske samlingsregjeringen i 2007 var en klok handling som burde blitt fulgt av kvartetten. PLO og Yasir Arafat var like mye terrorister i Israels og USAs øyne da vi etablerte den norske kanalen i 1992 som Hamas er det i dag. Skal evig krig unngås, må man forhandle med fienden.

Bare dersom alle aktørene i denne farlige konflikten utsettes for et effektivt internasjonalt press, kan hat avløses av håp og forsoning. Det er flere pågående kriger som tar flere liv enn den israelsk-palestinske konflikten. Men ingen konflikt har så stor symbolkraft i den islamske verden, i USA og i Europa som denne. Veien videre fra Gazas ruiner må derfor ikke mislykkes. Det vil ha negative konsekvenser langt utover Midtøsten.