Veien videre for Utlendingsnemnda

Med sin kronikk 31. juli avslutter Terje Sjeggestad sitt tolvårige virke som direktør i Utlendingsnemnda (UNE) ikke med å risse opp utfordringer for UNE fremover, men med nok en gang å gå i rette med UNEs mange kritikere.

Jeg har fulgt UNE siden før opprettelsen i 2001, og må nok regnes blant dem som ikke har kritisert UNE på den foreskrevne måten.

De første årene hadde Norsk Organisasjon for Asylsøkere - hvor jeg den gang arbeidet - regelmessige møter med UNEs ledelse. Vi la frem perspektiver knyttet til asylsøkeres opplevelse av møtet med UNE og erfaringene fra legmedlemmene fra humanitære organisasjoner, som ofte har opplevd arbeidssituasjonen vanskelig. Vi opplevde møtene som så hensiktsløse at vi innstilte dem. Det virket viktigere for UNEs ledelse å holde kritikken i lukkede rom enn egentlig å lytte til «brukernes» perspektiver.

Belærende utfall

Sjeggestads kronikk føyer seg inn i en mangeårig rekke av belærende og nokså harde utfall mot kritikere. Samtidig har det vært påfallende få innlegg fra Sjeggestads hånd med positive ambisjoner for UNE, og enda færre som røper et selvkritisk blikk.

Sjeggestad tok skrittet fullt ut da han våren 2011 uttalte at det aldri er blitt dokumentert at UNE har begått feil. UNE fatter tusenvis av vedtak hvert år i komplekse saker hvor saksbehandlerne skal resonnere seg frem til hvem som kan bli forfulgt av regimer som utsetter meningsmotstandere for overgrep med en viss vilkårlighet - men direktøren synes i det store og det hele ubekymret. Jeg ville langt foretrukket en direktør som var kontinuerlig redd for feilskjær - ja, jeg mener at det bør kunne forutsettes.

De siste årene har nemlig den ene asylsøkeren etter den andre blitt tvangsreturnert til fengsel og tortur, spesielt i Syria og Iran, mens UNE har avfeid alt egenansvar og ufortrødent stevnet videre.

Sjeggestad hopper bukk over den skarpe kritikken fra Nils Erik Lie, tidligere førstelagmann ved Borgarting, i Klassekampen nylig.

Den tidligere sjefen for et av Norges høyeste rettsorgan var nøktern, men knusende. Han fortalte at hans tidligere tillit til systemets rettssikkerhet «fikk et grunnskudd» etter at han leste en del UNE-vedtak. Han konkluderte: «at det er et betydelig antall flyktninger som har fått og får avslag på feil grunnlag, er jeg ikke i tvil om». Dette var en fagtung kritiker som Sjeggestad har foretrukket ikke å forholde seg til.

Avslag i posten

Så hva er problemet med UNE? Den viktigste nyvinningen var nemndmøtene, hvor legfolk deltar og asylsøkerne normalt får forklare seg. UNE hadde ikke engang avholdt sitt første nemndmøte da jeg tidlig i 2001 leste UNEs avslag til en opposisjonell fra det sudanske diktaturet som hadde sittet fengslet noe slikt som 16 ganger, flere av dem med tortur. Deretter har det vært elleve år med torturofre og krigsflyktninger som har fått avslaget i posten uten engang å ha forklart seg for UNE. Det har også vært elleve år hvor politikere ikke har prioritert å følge opp de gode intensjonene bak opprettelsen av UNE. Men hvordan kan man ha tillit til et organ som avgjør 90 prosent av sakene uten å møte menneskene det gjelder?

Sjeggestad kunne ha brukt sin formidable kompetanse til å arbeide for standarder som man kunne enes om var adekvate. Det er faktisk ikke umulig. Det er ikke slik at forsvarsadvokater i straffesaker generelt mener at systemet er for dårlig. Da er situasjonen annerledes med UNE. Det er ikke bare vedtakene mange reagerer på, men selve prosessene. Utlendingsloven etterlater rom for nemndas direktør og andre ansatte til å påvirke utviklingen. Sjeggestad kunne som avtroppende direktør også ha minnet offentligheten om at den norske klagemodellen innebærer vesentlig svakere rettssikkerhetsgarantier enn i både Sverige, Danmark og Finland, i alle tilfeller land hvor asylsøkerne blant annet normalt får møte beslutningstagerne.

Fagsterke

Utfordringene for den nye direktøren er store. Mye godt arbeid gjøres av fagsterke ansatte, men få som representerer asylsøkere opplever at systemet som sådan oppfyller de krav som må kunne stilles til et organ som i siste instans forvalter menneskers liv og død.

Jeg har på et vis stor respekt for Terje Sjeggestad; som fagperson er det rett og slett noe imponerende ved ham. Han har vært en formidabel kraft i UNE, slik han har vært en formidabel motstander i debatter. Men når han opplever at kritikerne har vært mange og harde, har han i ikke liten grad selv beredt grunnen for at det i kampen for asylsøkeres rettssikkerhet dessverre har vært naturlig å oppfatte ham som nettopp det: En motstander.