Velferdsstaten viktig for stadig flere

FATTIG OG RIK. De fattige blir fattigere. For det blir stadig tydeligere at med den "blairske" og amerikanske samfunnsmodell vil rikdommen produsere mer rikdom for dem som er rike fra før og større fattigdom blant dem som allerede er fattige.For seks år siden tok Reiulf Steen opp denne problematikk i boken "Underveis. Det 21. århundrets velferdssamfunn", uten at det ga noe særlig gjennomslag i norsk samfunnsdebatt. Samme år ble det offentliggjort en britisk rapport som viste at i Tony Blairs Storbritannia ble de fattige stadig fattigere og de rike rikere.

Avstanden økte.

Avstanden mellom de søkkrike på toppen og underklassen bare økte, med det resultat at gjennomsnittsalderen for menn i den sistnevnte kategori falt ned på tredje verdensnivå og de helsemessige og sosiale forhold forøvrig var urovekkende. Det er ikke blitt noe bedre senere.

Thatchers rasering.

Det var Margaret Thatcher som raserte den britiske velferdsstaten. Hennes reformer ble på mange måter en økonomisk suksess, men var en sosial katastrofe, slår den kjente historikeren Tony Judt fast. Thatcher kopierte de minst tiltalende sider ved den amerikanske modell, som blant annet kjennetegnes ved at prisen for den lave ledighet er at millioner har dårlig betalt arbeid, og må ha to jobber for å klare seg. Thatcher privatiserte absolutt alt som kunne privatiseres.Privatisering er ikke nødvendigvis galt, for staten behøver ikke eie eller drive virksomheter som private kan håndtere bedre. Men det er visse viktige grenser, og de ble overskredet, først og fremst i Storbritannia, men også i andre europeiske land.Det samme har vi sett mange eksempler på i Norge i de senere år. Når alt skal "settes bort", kan det lett gå ut over kvalitet og til og med lønnsomhet. Det ligger vel i den menneskelige natur at private interesser som overtar helsestell, eldreomsorg, asylmottak, skoler og samferdsel, tenker på rask fortjeneste.Profitt kommer først, og så i annen rekke hensynet til pasienter, trafikanter og borgere flest, hvis det i det hele tatt tenkes på dem. Det er en generell europeisk erfaring at privatiseringen har gått ut over kvaliteten på en lang rekke tjenester.

Ikke monopol.

Statsdrift og monopol gir selvfølgelig ingen garantier. Det var nødvendig at NRK-monopolet ble oppløst, for monopol i mediene begrenser ytringsfriheten. Men det var ikke tvingende nødvendig å gjøre NRK til et aksjeselskap, slik Einar Førde gjorde til sin merkesak.Skuer vi ut mot Europa, ser vi at sosialister ofte har privatisert og kuttet ned på sosiale tjenester like så meget som konservative. Mitterrand var ikke snau, og Tony Blair gjorde aldri noe forsøk på å reversere de uheldige følger av Thatchers politikk. Det kan virke som om Blair overhodet ikke bryr seg om samfunnets mange tapere, selv om han påberoper seg en kristelig moral.

Flere spørsmål stilles.

Men nå begynner stadig flere europeere å stille spørsmål ved den grenseløse privatisering. Når kristelig-demokraten Angela Merkel går så forsiktig frem i sin reformpolitikk, er det fordi hun ikke vil ha britiske eller amerikanske tilstander. En del kristelig-sosiale politikere i det ellers så konservative Bayern er mer opptatt av å bevare velferdsstaten enn enkelte sosialdemokrater.Nå hører man ikke lenger: Se til Storbritannia.