En av Amerikas radikale veteraner, Michael Kazin, gjør opp regnskapet i sin nye bok American Dreamers: How the Left Changed a Nation. De store radikale bevegelsene med opphav i 1960-tallet mislyktes totalt med det ene av sine siktemål, å beseire eller tøyle kapitalismen. Men de lyktes over forventning med det andre siktemålet, påpeker han: å utløse forvandlingen i kultur og livsstil. Når forfatteren, redaktør av tidsskriftet Dissent, beskriver utviklingen særlig i USA, beskriver han hva som har skjedd i hele den vestlige verden.
Hva har livet i dag til felles med det vi levde for halvannen generasjon siden? Om vi tok turen tilbake til 1950-tallet, ville vi funnet en annen verden. Siden den gang har vi hatt vår kulturrevolusjon i vest, som har forvandlet tilværelsen for den enkelte, i familiene, i forholdet mellom yngre og eldre, mellom kjønnene, i selve kjønnslivet, i skole og utdanning, i oppdragelse, i moral, i kleskoder, i omgangsformer, i tiltaleformer, i høflighet og etikette, i snakkemåte og væremåte, i oppdragelse, i hva som er tillatt å vise offentlig, i musikk. De som minnes den gamle verden, har sett den forsvinne. Skiftet blir stundom uttrykt med et enkelt årstall: 1968, oppbruddets år, med ungdomsopprør og studentopprør fulgt av politisk opprør.
Fremmede toner
Kazin vedgår samtidig at de radikale bevegelsene fikk avgjørende drahjelp fra ungdomskultur og popkultur. Det var ikke nok med Che Guevara, Herbert Marcuse, borgerrettskamp, Vietnam-protest, feminisme, seksuell frigjorthet, miljøaktivisme og maoisme. Mange hevder at tidens ånd ble endret like mye av Elvis, Beatles, Bill Haley eller Rolling Stones. Foreldregenerasjonen var komplett ute av stand til å begripe hvordan de unge kunne leve med slike toner, slike klær og slik stil, uansett politisk farge. I grenselandet svermet hippier og syreprofeter.
En historiker har gitt sin kyniske forklaring: Ungdomskulturen tok av og ble en industri fordi det var første gang i historien at de unge hadde kjøpekraft i et marked til ting utenom livsnødvendigheter.
Michael Kazin trekker en linje fra forløperne på 1800-tallet frem til i dag. De nye radikale ville skape endring i mer enn samfunnets økonomi. De ville ha endring i menneskenes hoder. Vårt foretagende høstet frukter, skriver han: Falne autoriteter, frigjøring og personlige rettigheter for alle grupper.
Kapitalismen lot seg ikke rokke, men fortsatte tvert om å gå fra seier til seier, mens de rikeste ble rikere enn de noen gang hadde vært. Kulturrevolusjonen på sin side lot seg ikke stanse. En av de konservative kritikerne fra den gang mente å se hvor det bar: Om noen år vil de radikale ta seg av kulturen mens de konservative administrerer økonomien, spådde han. Hver sørger for sine.
Kommentarer