KRISTIN CLEMET

FOTO: Mikalsen, Helge

IFØLGE HILDE HAUGSGJERD SELV vil det ha lite å si, ettersom hun forlengst har forlatt de standpunkter hun hadde.

Derimot er det liten grunn til å tro at Aftenposten vil få en tydelig borgerlig profil. I den grad Aftenposten uttrykker meninger, ligner den stadig mer på en sentrum-venstre-avis. Slik sett skiller den seg lite fra andre toneangivende medier i Norge.

Hvilken effekt dette har, får man et inntrykk av når man f.eks. leser lederen for 3. januar om kvotering til bedriftenes styrer. Under overskriften «Verdensberømt» hoverer og gleder avisen seg over at Ansgar Gabrielsens «kvoteringskupp» lyktes, og at hans motstandere tok feil. Det viser seg nemlig at kvinneandelen i styrene har økt, og at kvoteringsloven er blitt verdensberømt. Så nå kan vi, ifølge Aftenposten, «slå fast at noen kupp er mer fremtidsrettet enn andre».

Lederen er blottet for prinsipiell refleksjon. Her er det rene hensiktsmessighetsbetraktninger som gjelder. Bare målet er godt, kan alle virkemidler brukes. Jeg var en av motstanderne av loven og er det fortsatt. Jeg var ikke i tvil om at loven ville virke; det skulle bare mangle. Den som ikke følger loven, gjør seg jo til kriminell.

Kvotering strider mot likebehandling

Jeg er imidlertid skeptisk til loven, fordi kvotering strider mot prinsippet om likebehandling. Man kan hevde at det nedarvede kjønnsrollemønsteret er urettferdig, men det begrunner ikke uten videre ny urettferdighet. Etter min mening er ikke utålmodighet med kjønnsbalansen i styrene en tungtveiende nok grunn til å ty til et så radikalt tiltak.

Jeg er også skeptisk, fordi loven kan redusere kompetansen i styrerommet. Ikke fordi kvinner generelt er mindre kompetente enn menn, men fordi man ved kvotering av ett kjønn fremfor et annet får en mindre gruppe å rekruttere fra.

I tillegg er jeg skeptisk, fordi staten griper inn i private virksomheter og bestemmer at de skal kvotere – som om privat sektor er et underbruk av staten. Og dette skjer samtidig med at staten selv (fortsatt) har problemer med å fylle egne krav til kjønnsbalanse i statens egne styrer og råd.

Og jeg er skeptisk, fordi jeg ikke kan se noen prinsipiell forskjell mellom kravene til kjønnsrepresentasjon og krav om representasjon for f.eks. homofile, funksjonshemmede eller innvandrere. Hvorfor bør ikke slike grupper kvoteres inn i styrene? Kan det gis et godt svar på det?

Feigt av politikere

La meg legge til at jeg syns det er feigt av politikere å vedta en lov om kvotering i private bedrifter, samtidig som de selv ikke makter å gjøre noe med kjønnsbalansen i store deler av offentlig sektor, der de selv har eiermakt og er arbeidsgivere. Hvis mangel på kjønnsbalanse er et problem, er det mye større i barnehagene og skolene enn det er i styrene. Så hvorfor vedtar ikke Stortinget en lov som bestemmer at det skal være minst 40 prosent av hvert kjønn der også?

Det var, og er, slike argumenter som gjør at jeg er motstander av kvoteringsloven. Argumentene virker kanskje «spinnville» i Norge, men jeg tror ikke de er det.

Jeg tror bare at vi mangler en borgerlig avis som ser det som sin oppgave å målbære slike synspunkter.