Verdig død

Som sykepleieforsker er det for tiden spørsmålet om en verdig eldreomsorg som opptar meg. Basert på forskningsintervjuer av eldre har jeg reflektert over døden, fordi det var noe de eldre selv var opptatt av. I debatten om en verdig død er det blant annet kommet frem at ingen bør dø alene, noe også de eldre jeg intervjuet støtter fult ut. En påminnelse om at det ikke er så enkelt, fikk jeg fra et innlegg i Sykepleien 3/2012 der Thoresen spør: "Vil vi holde en fremmed i hånden når vi dør?" Og: "Er verdighet ensbetydende med at en fastvakt tilkalles og sitter hos den døende frem til døden kommer? Det er slett ikke sikkert at den døende pasienten kjenner vedkommende, at det rett og slett er en fremmed".

Kjennes uverdig

Dette fikk meg til å tenke at organiseringen og hvordan vi nyttegjør oss de ressursene vi har tilgjengelig, har betydning for verdighet i eldreomsorgen. Dette gjelder ikke bare i situasjoner som krever fastvakt, men i omsorgen generelt. Det kommer frem i intervjuene at å ha mange ulike personer å forholde seg til er krevende for pasienten, og å få hjelp fra "ukvalifisert" personell kjennes uverdig. Det handler ikke bare om hvilken hjelp vi får, men også fra hvem vi får hjelpen.

Jeg tenker det ikke er verdig å holde en fremmed i hånden når vi dør. Det begrunner jeg med at verdighet først og fremst er en opplevelse av å "ha betydning", noe vi får gjennom å bety noe for andre og at andre viser at vi betyr noe for dem. Det handler om relasjoner bygget på gjensidig kjærlighet, noe vi oftest finner i relasjoner til familie og venner. Jeg vil imidlertid peke på noe av det mest fantastiske ved å være sykepleier, det at vi får lov til å "ha betydning" for våre pasienter, og at pasientene "betyr noe" for oss. Dette er ikke det samme som en familierelasjon, heller ingen erstatning. Dette er imidlertid selve grunnlaget for god omsorg – at det er et gjensidig tillitsforhold og god relasjon mellom pasient og pleier.

Tillitsforhold

Det er fra familien vi ønsker omsorg ved livets slutt, men i virkeligheten er ikke det alltid mulig. Vårt sykepleieansvar er å organisere omsorgen slik at den som sitter med pasienten på dødsleiet er en som pasienten har et tillitsforhold til. Ved at en ukjent ekstravakt settes til andre oppgaver kan en av pleierne som kjenner pasienten sitte fastvakt. Slik kan vi unngå at det er en fremmed som holder hånden vår ved livets avslutning. Men først og fremst må eldreomsorgen organiseres på en måte som gjør det mulig for pleiere og pasienter å oppnå et gjensidig tillitsforhold og en god relasjon, det som er selve grunnlaget for verdig omsorg. Dette krever tilstrekkelig med tid til pasienten, fagkunnskap og kontinuitet blant personalet. I lys av praksisen med vedtak om tildeling av hjemmesykepleie innenfor en ramme av for eksempel 15 minutter, samt stor bruk av ufaglærte ekstravakter, lurer jeg på om pasientens verdighet kan ivaretas slik dagens eldreomsorg er organisert?